Islams store dilemma

Læreskriftene i Islam fremholdes som universelle, og uavhengig av tid. Og som læreskrifter i de fleste religioner, er de konkrete i forhold til daglig adferd, og gjeldende samfunnsordninger.

I motsetning til andre større religioner, som kristendommen, finnes det i Islam ikke noe skille mellom det som hører denne verden til, og det som hører hjemme i religionen. Systemene er vevet sammen til et system. Jesus sier “gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er” (Mark12.17). Dette skillet er ikke markert innefor Islam,  og skaper det store dilemmaet: Hvordan skal samfunnsordninger og tanker nedfelt i de første hundreårene etter Kristus kunne anvendes på vår tids verden? Med bakgrunn i at Islam er overordnet verdslige systemer (det vil de fleste muslimer være enige i, “først og fremst muslim, deretter borger”), men dette skjer i en verden som har endret seg dramatisk i forhold til den gang læresetningene ble nedfelt.

Opprinnelig var Koranen radikal i forhold til sin tid. Det gjelder delvis også slike ting som kvinnesyn. Men utviklingen har gått forbi, og fra, dette synet nå,  slik at i dag må Koranen oppfattes som konservativ, og av noen som helt utdatert. Likevel gjelder det at den er styrende i såvel religiøse, som i samfunnsspørsmål.

Heri ligger begrunnelsen for eksempelvis sharia-lover. Heri ligger begrunnelsen for “hellig krig”, heri ligger begrunnelsen for det mange vil oppfatte som reaksjonære islamske regimer. Heri ligger også begrunnelsen for avvisning av vestlige verdier, en streng tolkning av Islamske læresetninger gir ikke muslimer noe valg. Men det betyr også at den utviklingen humanitært og økonomisk som verden ellers opplever, er en utvikling som går disse statene forbi. Og samtidig er det slik at fordi den utvikling vi i vesten er en del av, også er fristende for muslimer, blir de fundamentalistiske regimene ikke bare konservative, de må få i seg totalitære elementer.

Slik det da kan oppfattes, vil endring i samfunnsordninger også bety endring i selve religionen. Det er et voldsomt dilemma i en verden som forandrer seg hele tiden. De stater med stor muslimsk befolkning som prøver å skille stat og religion vil derfor hele tiden være under stort press fra mer fundamentalistiske krefter. Jeg kan raskt nevne Tyrkia, det gamle Iran, nå Afganistan etc.

Men også Vesten vil merke dette i form at muslimer reagerer på ordninger i samfunnet som vi tar for gitt. Ytringsfriheten som vi er vant til den, er et slikt område. Det har vært flere saker de siste årene der ytringer har ført til voldelige reaksjoner. Og sammenvevingen av religion og sammfunnsystem har ført til egne, og store, islamske subkulturer i vesten, som igjen også kan være en naturlig grobunn for terrorisme mot vestlige verdier, “den store satan”.

Og løsningen er ikke så enkel som at muslimer bare må tilpasse seg våre tanker om samfunn og frihet. For mange muslimer går Islam foran landenes egne lover. Når de landene med fundamentalistiske Islamske regimer i tillegg ikke får ta del i den velstandsøkningen som følger av vår vestlige utvikling, kommer også lett hatet inn i dette. For eksempel kan ikke menneskerettighetserklæringen godtas som helhet i en fundamentalistisk ramme, fordi religionsdimensjonen ikke i tilstrekkelig grad er tatt med.

I sannhetens navn skal et sies at også i andre deler av verden, ikke minst hos oss, baseres samfunnsordninger på en kultur der religionen er viktig del av basis, men likevel ikke så uløselig knyttet sammen som i Islam.

Det er vanskelig å se noen løsning på dette. Men det blir feil ikke å kjenne til dette når vi diskuterer grensegangen mellom muslimer og kristne, mellom fundamentalistisk Islamsk tankegang og våre vestlige verdier.

Noen av disse elementene, særlig Islam og menneskerettigheter, er forøvrig diskutert grundig i artikkelen på denne linken:

http://www.kritiskemuslimer.dk/pressen/islam_og_menneskerettigheder.htm

ecnp: Melatonin i depresjonsbehandling

Melatonin er et naturlig hormon som har effekt på pigmentdannelser i huden, samt har en regulerende effekt på den biologiske døgnrytmen. Nivået stiger om natten, samtidig som cortisol synker, med den omvendte effekten under dagslys. Dette er en av grunnene til at vi får bedre søvn i mørke, og at skiftarbeider skal ha godt lys ved nattarbeid.

På ecnp var det et meget interessant foredrag av Guardiola-Lemaître om melatonin i behandling av depresjon. Særlig i depresjon der søvnvansker er en del av bildet, viser melatonin å ha overraskende god effekt, ikke bare på søvn, men på selve depresjonen.

Studiene er gjort på en mer stabil analog til vanlig melatonin: Agomelatin, da i doser på 25-50 mg daglig. Resultatene fra kliniske studier er som følger:

- Virker raskt på opplevelser som firtvilelse, lært hjelpeløshet

- Meget god effekt på depresjon, resultater på linje med Venlafaxin (Efexor), som nå er det preparatet som anbefales der annen antidepressiv behandling ikke har ført fram.

- Effekten er størst der hvor depresjonen er størst

- Tidlig effekt på søvnkvaliteten, men også den antidepressive efekten kommer raskt: etter et par uker.

- Preparatet har vist potent angstdempende effekt, det tolereres meget godt (er på en måte noe som finnes normalt i kroppen), og det er overhodet ingen seponeringsvansker ved behandlingslutt.

Preparatet er ikke i vanlig klinisk bruk, er heller ikke godkjent som vanlig legemiddel, men åpner for helt nye behandlingsprinsipper for depresjon.

“Stay behind” og terror mot eget folk. 11 september?

Vi velger å tro at staten ikke vil bruke terror mot sine egne borgere for å oppnå politiske mål. Tanken er for mange for skremmende. Men om vi bruker fornuften, og ikke følelsene, vet vi at det faktisk er mulig.

De såkalte «stay behind» gruppene ble dannet under krigen i hele Vest-Europa, grupper som var ment å arbeide i hemmelighet bak fiendens linjer ved en eventuell okkupasjon. De er så hemmelige at de ofte unndrar seg enhver form for demokratisk kontroll, de lever sine egne liv, med sine egne tanker og begrunnelser.

I Norge ble de kalt ROC og de ble bygget opp av bl.a. CIA-direktør William Colby. Da har vi også sagt hvem som styrte disse gruppene i uttalt grad, de ble styrt av amerikansk etterretning, i samarbeid med nasjonal etterretning. I Danmark Absalon, i Sveits P76, i Belgia SDRA8 osv. Styringen forgrenet seg inn i Natos hovedkvarter under det som ble kalt Allied Clandestine Committe.

Gruppene var så hemmelig, så unndratt offentlig kontroll, at de fungerte (fungerer?) som en stat i staten. Tidligere forsvarsminister Rolf Hansen måtte vedgå at gruppene fantest (1978), at de i hovedsak var dannet på privat grunnlag, men under styring av norsk etterretning. Avsløringen kom i 1978, etter at en politimann snublet over en av gruppens våpenlagre, med en rekke automatvåpen. Videre ble det avdekket at gruppene var forsynt med våpen fra dt norske forsvaret. Denne historien ble først gjort tilgjengelig og bekreftet offentlig i 1990, etter et oppslag i den britiske avisen The Guardian.

Gruppenes formål var for de fleste tilfellers skyld opprettet som en følge av den kalde krigen, og de norske gruppene skal angivelig være avviklet rundt århundreskiftet. Men det er vanskelig å få klarhet i dette, pålitelig informasjon er det vanskelig å få tak i. Imidlertid er det rimelig sikkert at gruppene i Norge holdt seg til det opprinnelige formålet: de skulle være en beredskap for å kunne organisere motstanden bak fiendens linjer ved en eventuell Sovjetisk invasjon.

Verre har det vært andre steder. Noen grupper forlot mer eller mindre sin opprinnelige oppgave, og gikk til en form for krig mot eget folk av politiske årsaker. Dette ble særlig kjent etter at den Italienske grenen ble avslørt i 1990, under navnet Gladio («sverd»). Det ble avdekket at denne organisasjonen hadde infiltrert De Røde Brigader, og deltok aktivt i flere komplotter mot sivile i Italia. Det er avdekket at i perioden 69 til 87 ble 491 sivile, og uskyldige, drept i forskjellige terroraksjoner i Italia, iverksatt av Gladio. Skylden ble lagt på venstresiden i Italiensk politikk. Dette var et ledd i det som har blitt hetende «spenningsstrategien», ved å skremme opp folk til å slutte opp om makthaverne mot en antatt ytre fiende. Denne startegien er fortsatt levende i mange land. Etterforskningen av Gladio pågår fremdeles, men er meget vanskelig, fordi alt er hemmelig, medlemmer dør framfor å avsløre noe, og forgreningene går til toppen i Italiensk samfunnsliv.

Men også i andre land har disse gruppene, i samarbeid med terrororgansisasjoner, utført aksjoner som rammer landets egne befolkninger. I Tyrkia har de deltatt i aksjoner der kurdiske separatister har fått skylden (deltok i snikskyting på demonstranter i Istanbul i 1977), i Hellas var gruppene (LOK) involvert i statskuppet i 1967, den tyske grenen (TD BJD) stod bak en bombeaksjon i Munchen i 1980, der 13 ble drept og 213 såret, i Belgia har lignede skjedd (og uten at myndighetene noen gang har fått utlevert navnene på dem som gjorde det, etteretningen forsvarer dem).

Gruppene har også blitt brukt for å destabilisere i andre land, poenget er å gjennomføre aksjoner der andre får skylden, og således rettferdiggjøre egne tiltak basert på redselen og oppslutningen fra egen befolkning. Israel gjorde dette mot Egypt i 1954, det så ut som om det ar arabere som stod bak. Så sent som i 2005 ble britiske agenter forkledd som arabere, arrestert av Irakisk politi, og det antas at de skylle detonere eksplosiver i markedene i Basra, og det skulle se ut som Arabisk terrorisme. Vi får aldri vite sanneheten, fordi britiske spesialstyrker stormet fengselet og frigjorde agentene før de var avhørt. Det kunne nevnes flere eksempler, og felles for dem, er at de er vansklige å få avdekket, selv om noen også har fått politiske konsekvenser.

I USA planla etterretningen å angripe egen befolkning under Cuba-krisen for å legitimere et amerikansk angrep på Cuba, men dette ble stanset av president Kennedy. Deler av Al Quaida, er trent opp av USA som «stay-behind» grupper i Afganistan under Sovjetisk okkupasjon. Her er problemet at gruppene har veldt seg mot sin tidligere oppdragsgiver.

Nafeez Mosaddeq at skrevet boken «The War on Truth, 9/11, Disinformation, and the Anatomy of Terrorism» sier at mens stay-behind grupper er avviklet i bl a Norge etter den kalde krigen, har grupper i andre land blitt utviklet videre for å holde liv i spenningsstartegien, befolkningen skal gjennom frykt støtte opp under egne makhavere. Boken er skrevet i forbindele med 11 september, og han peker på en del forhold der amerikanske myndigheter dels gir vekslende forklaringer, dels ikke forklaringer i det hele tatt, dels ikke kan forklare. Bla. griper han fatt i det forhold at flyene fikk fly uhindret inn i et av de mest flytette områder i verden, uten å bli stanset. Tidligere samme år hadde det vært 56 militære avskjæringer i samme område, 11 september stod jagerflyene på bakken. Han peker også på en rekke andre «underlige» forhold forut for hendelsene.

En annen som har sett spesielt på «stand-behind» nettverket, er Dr Daniele Ganser. Han vil ikke si at 11 september var en innsidejobb, men med bakrunn i det vi vet om gruppene som er nevnt, hva vi vet om deres aktiviteter og tankegang, mener Ganser det er like galt å fornekte at noe slikt kunne finne sted, som å si at det har funnet sted. Ganser har skrevet boken «Natos Secret Armies», der han har gått meget nøye gjennom det vi vet om disse gruppene, hva vi ikke vet, og hva vi skulle like å vite.

Om 11 september peker Ganzer på særlig et forhold: det var ikke to skyskrapere som falt sammen på 11 september, det var tre. Mens de kjente ble truffet av flyene henholdsvis 8.45 og 9.00, og falt sammen henholdsvis 10.00 og 10.30, falt den siste bygningen, WTC 7, sammen først kl 17.20. Bygningen ble ikke truffet av noe fly, og selv om det var en liten brann i bygningen forut for at den falt sammen, viser branntekniske rapporter at en brann ikke kunne klare å få denne bygningen til å falle sammen på 7 sekunder. Denne bygningen, og det som hendte, er overhodet ikke nevnt i den offisielle granskningsrapporten. Var det en ekstern gruppe som stod bak dette? Var det en «stay behind» gruppe? Og om det var det, hva slags konsekvenser får det for hva vi tenker om de andre to bygningene?

Dr Danielle Ganser sier at først når denne siste bygningens sammenbrudd blir fokusert og etterforsket, vil folk bli i stand til å gjøre seg opp en mening om 11. september. For, som han sier, så langt er folk psykologisk redde for å tenke at personer som Bush og Cheney kunne myrde amerikanske borgere. Men alle har rett til å få vite nok til å gjøre seg opp en mening, og Ganser slutter et intervju med LeMonde med det kjente Rooseveltsitatet: det eneste vi trenger å frykte, er frykten selv.

Kilder:

LeMonde diplomatique, september 2006, intervju med Danele Ganser

Artikkel av dr Daniele Ganser, www.globalresearch.ca

Operation Gladio, users.westnet.gr, basert på Statewatch Briefing

Online Journal des 2005

ecnp: ADHD, Ritalin og Strattera

ADHD er en sykdom karakterisert ved manglende konsentrasjonsevne, impulsivitet og hyperaktivitet. Tilstanden finnes i flest tilfeller hos barn, men finnes også hos voksne. Av de barna som har tilstanden, blir nær 70% kvitt sine problemer i voksen alder. Ubehandlet kan tilstanden få store sosiale konsekvenser.

De mekanismene som ligger bak dette, skyldes i hovedsak to forhold: Kort reaksjonstid (Reaction time , RT), og langsom stopptid av en tanke eller en handling (Stop Signal Response Time) . Hos barn med ADHD ser det ut til at begge mekanismene er like viktige når det gjelder behandlingsrespons, hos voksne legges det mer vekt på stopp-tiden, SSRT.  Stopptiden ser også ut til å være hovedproblemet ved denne tilstanden hos voksne.

Et sentralstmulerende middel som Ritalin er førstevalg ved tilstanden, både hos barn og voksne, men effektene ser ut til å være forskjellig. Hos barn har Ritalin (methylphendiat) effekt både på impulsiviteten (RT), og på stopptiden (SSRT), mens det hos voksne ikke kan påvises effekt på impulsiviteten, men derimot er det effekt påstopp-tiden, SSRT. Det betyr at barn både blir mindre impulsive og avledbare, samtidig som den triggende responsen lettere lar seg stanse, mens det hos voksne bare slår ut i forhold til at det er lettere å få stanset den aktiviteten som er trigget ved stor impulsivitet. Dette er også det viktigste området hos voksne.

Når det gjelder dosering, er den lineær: Bedre effekt ved økende dose, dog under et metningspunkt. Og i motsetning til hva man tror f.eks. i Norge, blir voksne med ADHD betydelig bedre sjåfører om de får Ritalin, mens det i henhold til norske regler er forbudt å kjøre når man bruker Ritalin.

Et alternativ til Ritalin, er behandling med Atomoxetine, markedsført under navnet Strattera. Det er en potent blokker av noradrenalinsystemet i hjernen. Hos barn viser dette et betydelig efekt både morgen og kveld. Hos voksne viser studier at respons kan forventes etter 2 uker, og effekten øker over de neste ukene. Det er effektsom nesten kan sammenlignes med Ritalin, men noe lavere.

Imidlertid vil Ritalin ikke kunne brukes hos rusmisbrukere (og her er det en betydelig samvariasjon), den har ingen effekt på angst eller depresjon. Strattera har dokumentert effekt både på angst, og på depresjon, og i situasjoner der dette er tilleggsproblematikk, samt også ved rusmisbruk, vil Atomoxetin være førstevalg fremfor Ritalin.

ecnp: Highlights fra psykiatrien – Paris 2006

encp: European Colleges of Neuropsychopharmacology hadde sin 19 konferanse i Paris 16-20 september. 7000 deltagere fra hele verden deltok på kongressen, som var spredt over flere auditorier, med mange parallelle foredrag. Det var umulig å få med seg alt, men i noen små innlegg fremover vil jeg prøve å presentere noen punkter fra konferansen. Innleggene vil komme litt etter litt, og kan vel kanskje sies å være for dem som er spesielt interessert i psykiatri, hjerne, og medisiner.

Åpningskonsert med Edith Piaf-sanger, en sanger som gav alt, og med all kraft som forbindes med Edith Piaf, og den samme melankolske stemningen som ligger i mange av hennes kjente melodier.

En gang var dette vågalt. Nå var det bare vakkert, livlig, fargesprakende. For danserne kunne sitt.

Men i denne omgang litt fra Paris, byen som har sitt helt spesielle særpreg, og som har sine helt spesielle landemerker og attraksjoner.

Kanskje skal vi starte med Eiffeltårnet. Bildet er tatt fra en liten bakgate, klokken er nær midnatt. Ved hver hele time starter blinkende lys over hele tårnet, men dette bildet er tatt rett i forkant.

Champs Elysè har et yrende folkeliv langt på natt. 

Så må vi se på Triumfbuen, også rundt midnatt. Mindre trafikk, vi kommer ruslende opp fra en fortausrestaurant.

Hele Paris er fylt av små fortausrestauranter, og det er nesten alltid folk der. Og vi slipper å bli praiet inn som i land lengre syd.

Hotel des Invalides:

 

Men mest tid ble brukt i denne konferansesalen. Og derfra kommer det noen rapporter fremover: