Vi er opprørt over muslimers reaksjon på pavens tale, på karikaturtegninger, på Sataniske vers. Vi er også opprørt over fengsling og til og med dødsstraff for muslimer som har trykket karikaturene. Vi er også rystet over at i de land der protestene har vært størst, er også friheten minst, med bl.a. dødsstraff for konvertering fra Islam, fengselsstraffer for å nevne navnet “Jesus”. Vi er også opprørt over den norske regjeringens unnfallenhet i forhold til ytringsfriheten i sammenheng med karikaturtegningene av Profeten. På VG-bloggen er vi opprørt over moderators funksjon.
Og det skal vi fortsatt være, ytringsfriheten skal holdes høyt i hevd som en grunnpillar mot en totalitær utvikling. Og det er viktig at vi ikke av frykt lar oss kneble, slik at vi ikke står frem med våre meninger på en klar måte, at vi ikke starter en form for selvsensur på det som helt åpenbart omfattes av ytringsfriheten.
Men likevel er ikke saken like klar. Fordi i de aller fleste land er det grenser for ytringsfriheten. Det gjelder også Norge. Kanskje er det elementer av selvgod opphøyethet, når vi sitter i glasshuset og kaster stein bak et vern av prinsipper. For ytringsfriheten defineres også hos oss på bakgrunn av flere hensyn, som innenfor Islam. Vi kan si at reaksjonene på en opplevd krenkelse er kraftigere og ute av proposjoner i sakene som er nevnt, men det er reaksjonene, og berører i bunnen ikke prinsippene. Og prinsippene er, også i Norge, at ytringsfriheten har grenser, målt opp mot andre hensyn, og annet lovverk. Jeg har ikke sett på hvordan det forholder seg i andre vestlige land, men det er ikke helt enkelt, slik det f. eks. er påpekt av Matlary i dagens Aftenposten. Jeg konsentrerer meg om Norge.
I en Stortingsmelding i 2004 om ytringsfriheten heter det:
Det tas utgangspunkt i at ytringsfriheten skal verne tre grunnleggende prosesser: sannhetssøking, demokratiet og individets frie meningsdannelse. Ytringsfriheten kan imidlertid ikke være absolutt og det eneste viktige. Regjeringen mener at fremheving av ytringsfrihetens begrunnelser i selve grunnlovsteksten vil bidra til å sikre en realistisk avveining mellom de hensyn som taler for og imot inngrep i ytringsfriheten.
Og det er akkurat disse avveiningene regjeringen forsøkte å gjøre. Jeg siterer videre:
Regjeringen går inn for grunnlovfesting av alle de ulike aspektene av ytringsfriheten som Ytringsfrihetskommisjonen fremhever. Dette gjelder for det første den klassiske ytringsfriheten, som innebærer en rett til å fremsette ytringer. For det andre omfattes informasjonsfriheten, som innebærer en rett til uhindret å kunne holde seg underrettet fra tilgjengelige kilder. For det tredje omfattes også retten til taushet, dvs. retten til å bestemme om en ytring skal avgis. Også informasjonskravet (offentlighetsprinsippet) foreslås grunnlovsfestet. Dette gir allmennheten krav på innsyn i dokumenter og tilgang til møter i forvaltningen og domstolene. Det må foreligge tungtveiende grunner for at det kan gjøres unntak fra offentlighetsprinsippet. Bestemmelsen vil gjøre det mulig å opprettholde regler som i dagens offentlighetslov. Endelig grunnlovfestes infrastrukturkravet, som innebærer en forpliktelse for staten til aktivt å medvirke til etablering og drift av kanaler ut i det offentlige rom, slik at individer og grupper sikres en faktisk ytringsmulighet. Også demonstrasjonsfriheten blir vernet av den nye grunnlovsbestemmelsen
Særlig er regjeringen i denne Stortingsmeldingen opptatt av at det ikke skal være noen forhåndskontroll av ytringer. Særlig ønsker regjeringen dette gjeldende for de trykte medier, men med klar adresse også til andre former for ytringer. Dette gjelder forhold som midlertidige forføyninger, som beslag og inndragninger. Og det ønskes at eventuelle overtredelser skal måles mot andre bestemmelser i lovverket. Men allerede her ser vi at det er likhetspunkter med en Islamsk tolkning av ytringsfriheten: Du dømmes ikke for å ha ytret, du dømmes f.eks. for å ha utvist forakt for Profeten, og dermed virket krenkende på et stort antall mennesker. Videre sier regjeringen at den ønsker konsesjon på f.eks. kringkasting, noe som igjen kan diskuteres opp mot en form for kontroll av ytringsfriheten. Og regjeringen anbefaler at Stortinget skal kunne regulere f.eks. politisk reklame. Hvor går grensen mot ytringsfriheten? Og regjeringen kommer med en ny begrensning: Den ønsker å bevare privatlivets fred. Igjen blir det et spørsmål om grenser, og hvor disse skal trekkes.
Men så fortsetter regjeringen med følgende utsagn, som mange vil forsvare, men som grunnleggende er et prinsipp- og tolkningsspørsmål i forhold til ytringsfriheten. Vi finner de samme merknadene i f.eks. VGBs regelverk:
Regjeringen mener at en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør gi rom for å styrke vernet mot rasistiske og andre hatefulle ytringer. Det bør være adgang til å straffe personer som utsetter andre for kvalifisert krenkende utsagn utenfor den private sfære.
Regjeringen sier videre at bestemmelsene ikke skal være til hinder for å kunne gripe inn mot kvalifisert krenkende blasfemiske ytringer, og det tas forbehold omkring f.eks. pornogafi. Mht de blasfemiske ytringene, vil jeg igjen peke på den ytringsfriheten vi “forsvarer” i forhold til Islam. Grunnlovsteksten som ble foreslått kan leses i sin helhet på linken over.
Mitt poeng er at det også for et flertall av oss synes riktig med begrensninger i ytringsfriheten. Og at det plasserer oss i en mer vanskelig posisjon når vi kritiserer andre. Vi kan kritisere rekasjonene, volden, de juridiske konsekvensene, men vi kan ikke med samme tyngde kritisere at andre også vil ha grenser for ytringsfriheten.
