Time setter i sitt 9 oktober nummer fokus på flere forhold i Europa. Blant annet fokuserer magasinet på de synkende fødselsratene i Eropeiske stater.
Selv med en liberal innvandringspolitikk, må det være en fødselsrate på 2,1 pr kvinne for at folketallet skal holde seg stabilt. I Spania er den nå 1,33, i Tyskland 1,37, og i Italia 1,33. Irland har Europas høyeste fødselsrate på 1,9.
Konsekvensene ved synkende fødselstall er dramatiske på sikt. Befolkningen i hvert enkelt land synker, og gjennomsnittsalderen øker, noe som igjen innebærer at stadig færre yrkesaktive skal forsørge stadig flere eldre. Vi de klare byrdene, og vil vi kunne holde oppe vår velferdspolitikk slik den er i dag? Vil vil kunne forvente den samme eldreomsorgen som tidligere, eller blir vi igjen avhengig av oppsparte midler, og familiens støtte og omsorg? Spørsmålene er ubehagelig relevante. Artikkelen i Times omtalte ikke Norge, vi er en utkant i Europa både geografisk og politisk. I Norge er imidlertid forholdene som følger:
Vi har fortsatt en av Europas høyeste fødselstall, 1,84. Det ble i 2005 født 56756 barn i Norge, hvorav hele 15000 i Oslo grunnet store innvandrermiljøer. I Oslo har nå 23 % av befolkningen innvandrerbakgrunn. Sogn og Fjordane har det høyeste fødselstallet, 2,07. Men ellers er mønsteret et synkede fødselstall i distriktene, mest i Nord-Norge. Fødselsraten har heller ikke endret seg nevnverdig de siste årene, men den store endringen finner vi gjennomsnittsalderen hos de fødende. den er nå (som i 2004) 30,2 år, en betydelig forandring fra 1971, da den var på 26,5 år. Dette er det samme mønsteret vi ser i hele Europa: Kvinner venter med å få barn til de er eldre, noe som igjen også påvirker fødselstallene.
I motsetning til noen andre land i Europa, er det imidlertid stigende befolkning i Norge, som et resultat av innvandring og noe høyere fødselstall enn i de fleste andre land i Europa. Men fødselstallene er igjen høye, fordi de er høye i innvandrermiljøer. Innvandringen er altså helt sentral for å unngå en befolkningsendring med forgubbing, og et mulig sammenbrudd i vår nåværende omsorgsmodell.
Befolkningsutviklingen er beheftet med en rekke usikre elementer, men prognosene fra Statistisk sentralbyrå, ser slik ut:
2007:
| 20-66 år | 2 847 572 |
| 67 år og eldre | 605 741 |
2020:
| 20-66 år | 3 063 557 |
| 67 år og eldre | 790 316 |
2050:
| 20-66 år | 3 313 627 |
| 67 år og eldre | 1 235 790 |
Det som vises av disse prognosene, er at Norge er “rammet” av de samme problemene med forgubbing, som i resten av Europa. Kanskje i noe mindre grad enn mange andre land, men utviklingen er dramatisk: Forholdet mellom pensjonister og yrkesaktiv befolkning er i 2007 0,21, i 2020 er forholdet 0,26, og i 2050 er forholdet 0,37. Vi vet at med vår arbeidsuførhetsprofil er tallene enda verre om vi regner antall trygdede i forhold til yrkesaktive. i 2050 nærmer vi oss et situasjon der det er litt over en arbeidsfør pr trygdet, og om vi regner med barn under arbeidsfør alder, blir det trolig mindre enn en arbeidsfør person pr person som må understøttes på en eller annen måte. Av de som da er arbeidsføre, må svært mange ut av produktivt arbeid og over i omsorgssektoren dersom vi skal holde en standard på omsorgsarbeidet som i dag. Stortingsmelding 25 (2005-2006) legger fram følgende prognoser:
Figur 8.1 illustrerer en mulig utvikling med jevn og gradvis vekst i tallet på personell med utdanning og tilsvarende et redusert antall årsverk uten utdanning fram til 2025. En slik utvikling vil bidra til å dempe store svingninger og skippertak for å løse utfordringene som kommer fra rundt 2020. Under disse forutsetningene vil andelen faglært helse- og sosialpersonell øke til om lag 80 prosent i 2050. Behovet for helsefagarbeidere og andre med videregående opplæring (hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, aktivitører mv) vil ut fra dette nesten bli fordoblet i 2050 mens personell med høgskole- og universitetsutdanning (sykepleiere, vernepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionomer, psykologer, leger mv) fordobles fram mot 2030. Det må tas betydelig forbehold om usikkerheten ved disse beregningene
Det er lite dekning i disse prognosene for at dagens omsorgsmodel kan kontinueres, tross oljeformue. Spørsmålet er hvor disse omsorgspersonenen skal komme fra, og hvordan de skal lønnes. Det er jo også antatt at Norge vil bli netto olje-importør i løpet av får år, og det har lenge vært kjent at forbruket av olje i verden øker raskere enn funn av nye oljereserver. Dramatisk høyere pris kan forventes, og det meste av både medisinsk forbruksmateriell og medisiner generelt, er basert nesten fullstendig på olje som energikilde. Her vil prisene øke betydelig, og forverre en allerede svært vanskelig balanse mellom omsorgsbehov og omsorgsmuligheter. Det er bekymringsfullt at dette i så liten grad er fokusert, og det synes helt klart at vi er avhengig av en betydelig innvandring til Norge for i det hele tatt å ha noen mulighet til et anstendig omsorgsnivå i fremtiden.
M-ed
