En katolsk blogg peker på hvor viktig det var med en konvertering fra den protestantiske kirke for fader Oddvar Moi, som selv skriver sin blogg: En katolsk weblog
Det har også vært en sjokkerende utvikling teologisk i de protestantiske kirkene de siste årene. Det illustrerer tydeligere enn jeg (og andre) hadde regnet med for 15 år siden, at Kirken trenger et læreembede som kan sørge for at vi holder fast på den sanne, den overleverte kristne tro. Den katolske kirke står fast på tradisjonelle felleskristne standpunkter både i tro og moral, og etter noen vanskelige år fra slutten av 60-tallet frem til kanskje 1990, har Kirken befestet sin stilling i de fleste land.
Mange protestantisk kirker, derimot, har gått fra vondt til verre de siste 30 år, og jeg har svært vanskelig for å se hva som kan snu denne negative utviklingen for de tradisjonelle protestantiske kirkesamfunnene – noen av de nyere, friere kristne gruppene har derimot fremgang. (til innlegget)
Særlig vil jeg fremheve setningen “Kirken trenger et læreembede som kan sørge for at vi holder fast på den sanne, den overleverte kristne tro. Den katolske kirke står fast på tradisjonelle felleskristne standpunkter både i tro og moral”. I dette ligger hovedbegrunnelsen for prestens konvertering til det han kaller en universell kirke. Samtidig er han meget kritisk til det som har vært utviklingen i protestantiske kirkesamfunn, med unntak for noe frimenigheter.
Jeg skal ikke trekke frem læresetninger i den katolske kirke, og endringer gjennom århundrer. Det er ikke poenget for denne kommentaren. Men den problemstillingen Moi trekker opp, gjelder alle kirkesamfunn: Hvor mye skal kirken tilpasse seg tiden, hvor mange av læresetningene skal granskes opp mot tidsånden, den gjeldende samfunnsorden, og det gjeldene samfunnsyn? Og hvor mye skal man holde fast på 2000 år gamle læresetninger, som vi vet i mange henseende har blitt tilpasset skiftende tider og situasjoner? Moi har funnet noe som han nok betrakter som et grunnfjell, en form for fundamentalisme. Og selv om fundamentalisme i enhver religion ser ut til å ha gode vekstvilkår nå, betyr en slik fundamentalisme også at gammelt tankegods føres videre, kanskje i et omnfang der få mennesker kjenner relevans for deres liv. Kirken blir gammeldags, arkaisk.
På den annen side ser vi kirkesamfunn som prøver å gjøre det motsatte: læresetnnger vannes ut, blir nærmest lik en god og lite kontroversiell generell moral, da etter tankegangen: når folk ikke kommer til kirken, skal kirken komme til folket. Likevel fremstår slike kirkesamfunn i egne øyne som vannhull i en sekulær verden. “Skikk dere ikke lik denne verden” står det i det Nye Testamentet. Dette kan være begrunnelse for en gammelmodig, arkaisk kristendom. Men så sies det også: Gi keiseren hva keiserens er, som en begrunnelse for de to adskilte regimer.
Balansen, og mitt poeng, er at kirken må fokusere på, og være noe annet enn den trivielle hverdag rundt oss. Men blir den for fjern i forhold til folks hverdag, blir den også fremmed for folk, og er ikke i stand til å være det alternativet, eller det åndelige pustehullet mange søker. Ikke minst i forbindelse med stat-kirke oppløsningen vil dette bli vesentlig: Hvordan skal en løsrevet kirke forbli en folkekirke, ikke bare en kirke for “de spesielt interesserte”? Og hvordan skal kirken kunne bevare sin egenart og sine læresetninger innenfor en slik ramme? For Den norske Kirke er mer enn de som til enhver tid sliter kirkebenkene. Den er en del av menneskers identitet, og den er en sentral kulturbærer i et stadig mer sekularisert Norge. Og så lenge tanken på en folkekirke holdes levende, skal også de stemmer høres som ikke tilhører den indre krets.
