Kirke i vår tid
Posted by Red. den oktober 18, 2006
En katolsk blogg peker på hvor viktig det var med en konvertering fra den protestantiske kirke for fader Oddvar Moi, som selv skriver sin blogg: En katolsk weblog
Det har også vært en sjokkerende utvikling teologisk i de protestantiske kirkene de siste årene. Det illustrerer tydeligere enn jeg (og andre) hadde regnet med for 15 år siden, at Kirken trenger et læreembede som kan sørge for at vi holder fast på den sanne, den overleverte kristne tro. Den katolske kirke står fast på tradisjonelle felleskristne standpunkter både i tro og moral, og etter noen vanskelige år fra slutten av 60-tallet frem til kanskje 1990, har Kirken befestet sin stilling i de fleste land.
Mange protestantisk kirker, derimot, har gått fra vondt til verre de siste 30 år, og jeg har svært vanskelig for å se hva som kan snu denne negative utviklingen for de tradisjonelle protestantiske kirkesamfunnene – noen av de nyere, friere kristne gruppene har derimot fremgang. (til innlegget)
Særlig vil jeg fremheve setningen “Kirken trenger et læreembede som kan sørge for at vi holder fast på den sanne, den overleverte kristne tro. Den katolske kirke står fast på tradisjonelle felleskristne standpunkter både i tro og moral”. I dette ligger hovedbegrunnelsen for prestens konvertering til det han kaller en universell kirke. Samtidig er han meget kritisk til det som har vært utviklingen i protestantiske kirkesamfunn, med unntak for noe frimenigheter.
Jeg skal ikke trekke frem læresetninger i den katolske kirke, og endringer gjennom århundrer. Det er ikke poenget for denne kommentaren. Men den problemstillingen Moi trekker opp, gjelder alle kirkesamfunn: Hvor mye skal kirken tilpasse seg tiden, hvor mange av læresetningene skal granskes opp mot tidsånden, den gjeldende samfunnsorden, og det gjeldene samfunnsyn? Og hvor mye skal man holde fast på 2000 år gamle læresetninger, som vi vet i mange henseende har blitt tilpasset skiftende tider og situasjoner? Moi har funnet noe som han nok betrakter som et grunnfjell, en form for fundamentalisme. Og selv om fundamentalisme i enhver religion ser ut til å ha gode vekstvilkår nå, betyr en slik fundamentalisme også at gammelt tankegods føres videre, kanskje i et omnfang der få mennesker kjenner relevans for deres liv. Kirken blir gammeldags, arkaisk.
På den annen side ser vi kirkesamfunn som prøver å gjøre det motsatte: læresetnnger vannes ut, blir nærmest lik en god og lite kontroversiell generell moral, da etter tankegangen: når folk ikke kommer til kirken, skal kirken komme til folket. Likevel fremstår slike kirkesamfunn i egne øyne som vannhull i en sekulær verden. “Skikk dere ikke lik denne verden” står det i det Nye Testamentet. Dette kan være begrunnelse for en gammelmodig, arkaisk kristendom. Men så sies det også: Gi keiseren hva keiserens er, som en begrunnelse for de to adskilte regimer.
Balansen, og mitt poeng, er at kirken må fokusere på, og være noe annet enn den trivielle hverdag rundt oss. Men blir den for fjern i forhold til folks hverdag, blir den også fremmed for folk, og er ikke i stand til å være det alternativet, eller det åndelige pustehullet mange søker. Ikke minst i forbindelse med stat-kirke oppløsningen vil dette bli vesentlig: Hvordan skal en løsrevet kirke forbli en folkekirke, ikke bare en kirke for “de spesielt interesserte”? Og hvordan skal kirken kunne bevare sin egenart og sine læresetninger innenfor en slik ramme? For Den norske Kirke er mer enn de som til enhver tid sliter kirkebenkene. Den er en del av menneskers identitet, og den er en sentral kulturbærer i et stadig mer sekularisert Norge. Og så lenge tanken på en folkekirke holdes levende, skal også de stemmer høres som ikke tilhører den indre krets.
Kirke i vår tid « Tid og Tanke sagt
[...] Til innlegget [...]
Oddvar sagt
Det er interessant at du siterer mitt foredrag/ min blog, men når du skriver:
“Kirken trenger et læreembede som kan sørge for at vi holder fast på den sanne, den overleverte kristne tro. … I dette ligger hovedbegrunnelsen for prestens konvertering til det han kaller en universell kirke.” – så er ikke dette helt korrekt.
Da jeg konverterte, stod jeg ikke i min kirke i noen strid om lærespørsmål eller utglidning, det er nå i ettertid at jeg er overrasket over at utglidningen har gått så fort. Jeg sier litt tidligere i foredraget at det var et mer eksistensielt spørsmål til min egen posisjon som luthersk prest som gjorde at jeg konverterte.
Jeg tok med et annet lite utsnitt fra foredraget i en annen blogpost; der står det bl.a.: “.. Det siste og mest avgjørende problemet gjorde seg da gjeldende med styrke, og førte til at jeg ikke lenger kunne være lutheraner. … Katolikker ser på biskopene som apostlenes etterfølgere, de har samme myndighet og kall som apostlene, og det er også de som gir sine prester de nødvendige fullmakter. Og hvis en luthersk biskop ikke er biskop på denne måte, hva er han da, og hva er en luthersk prest? Anfektelsen, tvilen, som da kom, gikk på hele min identitet som prest, og det kunne jeg i praksis ikke leve med.”
Hele mitt foredrag kan også leses her: http://aomoi.net/odv/ekumen/moderkirken_06.htm
Konsulen sagt
Problemet for protestanter er som oftest det katolske Kirkebegrepet. Hadde man forstått dette, ville man forstå at f.eks. fundamentalisme blir en selvmotsigelse (noe som ogsp stadig gjentaes).
Her tror jeg den katolske Kirke kunne ha opplyst bedre, og her ligger det en kjempeoppgave med elementær opplysning. Men, hvem skal gjøre dette ?
red. sagt
#Oddvar
Innlegget dit fenget min interesse, og jeg beklager at jeg har tillagt deg en begrunnelse du ikke hadde. Men det er i grunnen ikke det som var mitt poeng, det er det du kaller utglidning, som like godt kan kalles en tilpasning. Og det er denne grenseoppgangen jeg mener er viktig i en kirkedebatt, enten det er den katolske, eller en protestantisk kirke. Fordi samfunnet forandrer seg, noe også kirken skal, og må gjøre. På hvilken måte, og i hvilken grad?
Takk for kommentaren.
#Konsulen
Vet ikke helt om jeg forstod deg, men med begrepet fundamentalisme mente jeg en mer reservasjonsløs tro på læresetninger, en slags mangel på religionskritikk og tilpasning til aktuell situasjon. Kall det gjerne fasthet el.l., det viktige er at kirken er i en forandring i en skiftende tid, og det forventes både forandring, og stabilitet og kontinuitet,- samtidig. Og at en kirke er mer enn den indre kjerne. (Her er vel forsåvidt et katolsk syn mer inkluderende, men når det gjelder avgjørelser omkring tro og praksis, er den til gjengjeld mer sentralisert). Jeg tror et breddeengasjement tjener kirken, også om tradisjonelle læresetninger settes under press.
hildring » Blog Archive » Kirke i vår tid sagt
[...] Til innlegget [...]