Sten Inge Jørgensen vurderer i Morgenbladet i dag Bondeviks ettermæle. Og han gjør det ved å sammenligne Bondevik med bautaen Gerhardsen. Det er ikke noe galt i det han sier. Det er det han ikke sier, som gjør at hele sammenligningen blir feil. Analysen blir simpelthen altfor tynn og overfladisk. Han velger å se helt bort fra det tidsspennet som ligger mellom de to, han velger å se bort fra den politiske og teknologiske utviklingen i Norge, og han ser bort fra den generelle velferdsutviklingen vi har hatt i disse årene. Fremfor alt velger han å se bort fra medienes rolle i nettopp å skape bilder og inntrykk av politikerne.
Gerhardsen hadde sitt virke i et fattig land, der forskjellene mellom høyre- og venstresiden var store. Av slikt blir det klare fronter, klare standpunkter. Det var et stort rom i sentrum, som gjorde det mulig også med klare standpunkter der. I dag har høyre og venstreside møtt hverandre mot sentrum. Det er betydelig mer likhet mellom Arbeiderpartiet og Høyre enn det er ulikheter. Om vi ser bak retorikken, viser praktisk politikk at det er svært få reelle forskjeller i daglig politikk. Og fordi begge sider har stjålet rom fra sentrum, blir også sentrum mer fargeløs. Det er i dette sentrum Bondevik befant seg, men det er nesten i samme rom som Jens Stoltenberg og Erna Solberg befinner seg. Bare dette historiske faktum gjør at det ikke gis anledning til markerte politiske standpunkter som tidligere. Det gjelder sentrum, såvel som tradisjonell høyre- og venstreside. Dette velger Jørgensen å se bort fra.
Jeg har allerede nevnt velferdsutviklingen. Norge var på Gerhardsens tid fattig på linje med Albania. Gerhardsens politiske program var å skape velferd for de mange, den velferden de mange i dag har. Med noen unntak dreier politikken i Norge seg i dag om fordeling av velferd, vi har mer enn nok til alle. Politikken blir mer administrativ enn grunnleggende ideologisk. Samenlignet med Gerhardsens tid er det mer snakk om gi mer eller mindre til allerede mette mager, i et norsk, sosialdemokratisk folkehjem. Denne endringen i politisk innhold skaper mindre rom for markert politikk, selv om hver enkelt politiker kan være ideologisk avklart i sitt grunnsyn. Og den beste politiker i et slikt politisk klima, er den som forener, mer enn den som splitter. Enhver brobygger risikerer å bli usynlig, nærmest offer for sin egen dyktighet. Bondevik ble det til en viss grad. Stoltenberg er kritisert for det samme i dagens regjering. Jørgensen har mistet dette aspektet.
Så velger Jørgensen å se helt bort fra medienes rolle. Erfaringsmessig har mediene liten evne til refleksjon omkring egen rolle, det synes lettere å fokusere på andre. I dag følger mediene politikerne på kort avstand, hele tiden. De følger dem inn i familiene, inn i hjemmene, alt de sier og gjør blir tolket umiddelbart. Og mediene presser andre til å kommentere disse tolkningene, før innholdet i tolkningen har blitt verifisert, eller kommentert, fra kilden. Det gis svært lite rom for tilbaketrukket refleksjon, for ideologisk avklaring, for utdyping av standpunkter. Mediene driver politikerne inn i en dans med fanden, der fanden representerer kjappe løsninger på vanskelige problemer, uttalelser på tynt grunnlag, debatt for debattens skyld, privatisering av politikken. Og den politiker som ikke vil danse med fanden, sørger mediene for at blir stengt ute fra det offentlige bildet, de blir knapt hørt, sjelden nevnt. Og når politikken blir privatisert, blir politikerne som alle oss andre, hvor svakheter og tvil eksponeres, og hvor det blir viktig å alltid ha en vei ut av et standpunkt. Gerhardsen kunne sammen med sine rådgivere være borte en uke på Ruud-brødrenes hytte utenfor Kongsberg uten at pressen visste om det, og der det hele ble referert i radio, eller dagspresse uken etter. Under slike betingelser lå det også muligheter for å meisle ut klare politiske standpunkter. I tillegg var ble Gerhardsen tiltalt i “De”-form, som uttrykk for respektfull avstand til selv den folkelige Gerhardsen.
Den teknologiske utviklingen gjør også at politikken presenteres i samme øyeblikk som den formuleres, ja ofte litt før. Fjernsyn og internett fråtser i halvmodne politiske standpunkter. Og før det blir et klart standpunkt av det, har ofte en prematur debatt slipt standpunktet slik at det blir svært rundt i kantene. Mediene bestemmer på denne måten både agendaen og presentasjonen, og gjør at skarpe standpunkter hverken kan modnes, eller fordøyes. Det blir vanskelig å skape en skarp profil i et slikt klima. Som en konsekvens av dette blir innpakningen av budskapet viktigere enn innholdet i budskapet, politikk blir ikke ideologi, men salg. Og mediene er salgkanalen.
Medieutviklinhen er kanskje den viktigste grunnen til at politikere i dag blir mindre markerte, mindre bautaer. Og dette velger Jørgensen å se helt bort fra. Trolig er tiden for de politiske bautaer over, og når Jørgensen ikke kan se forklaringene bak, men sammenligner direkte, blir hans analyse også av tilsvarende liten verdi. Vi kommer ikke til å huske Bondevik som vi husker Gerhardsen, men forklaringen er mye mer nyansert enn det Jørgensen klarer å få frem.
