ecnp: Melatonin i depresjonsbehandling

Melatonin er et naturlig hormon som har effekt på pigmentdannelser i huden, samt har en regulerende effekt på den biologiske døgnrytmen. Nivået stiger om natten, samtidig som cortisol synker, med den omvendte effekten under dagslys. Dette er en av grunnene til at vi får bedre søvn i mørke, og at skiftarbeider skal ha godt lys ved nattarbeid.

På ecnp var det et meget interessant foredrag av Guardiola-Lemaître om melatonin i behandling av depresjon. Særlig i depresjon der søvnvansker er en del av bildet, viser melatonin å ha overraskende god effekt, ikke bare på søvn, men på selve depresjonen.

Studiene er gjort på en mer stabil analog til vanlig melatonin: Agomelatin, da i doser på 25-50 mg daglig. Resultatene fra kliniske studier er som følger:

- Virker raskt på opplevelser som firtvilelse, lært hjelpeløshet

- Meget god effekt på depresjon, resultater på linje med Venlafaxin (Efexor), som nå er det preparatet som anbefales der annen antidepressiv behandling ikke har ført fram.

- Effekten er størst der hvor depresjonen er størst

- Tidlig effekt på søvnkvaliteten, men også den antidepressive efekten kommer raskt: etter et par uker.

- Preparatet har vist potent angstdempende effekt, det tolereres meget godt (er på en måte noe som finnes normalt i kroppen), og det er overhodet ingen seponeringsvansker ved behandlingslutt.

Preparatet er ikke i vanlig klinisk bruk, er heller ikke godkjent som vanlig legemiddel, men åpner for helt nye behandlingsprinsipper for depresjon.

ecnp: ADHD, Ritalin og Strattera

ADHD er en sykdom karakterisert ved manglende konsentrasjonsevne, impulsivitet og hyperaktivitet. Tilstanden finnes i flest tilfeller hos barn, men finnes også hos voksne. Av de barna som har tilstanden, blir nær 70% kvitt sine problemer i voksen alder. Ubehandlet kan tilstanden få store sosiale konsekvenser.

De mekanismene som ligger bak dette, skyldes i hovedsak to forhold: Kort reaksjonstid (Reaction time , RT), og langsom stopptid av en tanke eller en handling (Stop Signal Response Time) . Hos barn med ADHD ser det ut til at begge mekanismene er like viktige når det gjelder behandlingsrespons, hos voksne legges det mer vekt på stopp-tiden, SSRT.  Stopptiden ser også ut til å være hovedproblemet ved denne tilstanden hos voksne.

Et sentralstmulerende middel som Ritalin er førstevalg ved tilstanden, både hos barn og voksne, men effektene ser ut til å være forskjellig. Hos barn har Ritalin (methylphendiat) effekt både på impulsiviteten (RT), og på stopptiden (SSRT), mens det hos voksne ikke kan påvises effekt på impulsiviteten, men derimot er det effekt påstopp-tiden, SSRT. Det betyr at barn både blir mindre impulsive og avledbare, samtidig som den triggende responsen lettere lar seg stanse, mens det hos voksne bare slår ut i forhold til at det er lettere å få stanset den aktiviteten som er trigget ved stor impulsivitet. Dette er også det viktigste området hos voksne.

Når det gjelder dosering, er den lineær: Bedre effekt ved økende dose, dog under et metningspunkt. Og i motsetning til hva man tror f.eks. i Norge, blir voksne med ADHD betydelig bedre sjåfører om de får Ritalin, mens det i henhold til norske regler er forbudt å kjøre når man bruker Ritalin.

Et alternativ til Ritalin, er behandling med Atomoxetine, markedsført under navnet Strattera. Det er en potent blokker av noradrenalinsystemet i hjernen. Hos barn viser dette et betydelig efekt både morgen og kveld. Hos voksne viser studier at respons kan forventes etter 2 uker, og effekten øker over de neste ukene. Det er effektsom nesten kan sammenlignes med Ritalin, men noe lavere.

Imidlertid vil Ritalin ikke kunne brukes hos rusmisbrukere (og her er det en betydelig samvariasjon), den har ingen effekt på angst eller depresjon. Strattera har dokumentert effekt både på angst, og på depresjon, og i situasjoner der dette er tilleggsproblematikk, samt også ved rusmisbruk, vil Atomoxetin være førstevalg fremfor Ritalin.

ecnp: Highlights fra psykiatrien – Paris 2006

encp: European Colleges of Neuropsychopharmacology hadde sin 19 konferanse i Paris 16-20 september. 7000 deltagere fra hele verden deltok på kongressen, som var spredt over flere auditorier, med mange parallelle foredrag. Det var umulig å få med seg alt, men i noen små innlegg fremover vil jeg prøve å presentere noen punkter fra konferansen. Innleggene vil komme litt etter litt, og kan vel kanskje sies å være for dem som er spesielt interessert i psykiatri, hjerne, og medisiner.

Åpningskonsert med Edith Piaf-sanger, en sanger som gav alt, og med all kraft som forbindes med Edith Piaf, og den samme melankolske stemningen som ligger i mange av hennes kjente melodier.

En gang var dette vågalt. Nå var det bare vakkert, livlig, fargesprakende. For danserne kunne sitt.

Men i denne omgang litt fra Paris, byen som har sitt helt spesielle særpreg, og som har sine helt spesielle landemerker og attraksjoner.

Kanskje skal vi starte med Eiffeltårnet. Bildet er tatt fra en liten bakgate, klokken er nær midnatt. Ved hver hele time starter blinkende lys over hele tårnet, men dette bildet er tatt rett i forkant.

Champs Elysè har et yrende folkeliv langt på natt. 

Så må vi se på Triumfbuen, også rundt midnatt. Mindre trafikk, vi kommer ruslende opp fra en fortausrestaurant.

Hele Paris er fylt av små fortausrestauranter, og det er nesten alltid folk der. Og vi slipper å bli praiet inn som i land lengre syd.

Hotel des Invalides:

 

Men mest tid ble brukt i denne konferansesalen. Og derfra kommer det noen rapporter fremover: