Fetischisme: Sykdom eller harmløs legning

Politiet i den japanske byen Yokohama arresterte i august i år en 46 år gammel mann ved navn Katsyo Miyake. De fant 2500 dametruser i leiligheten hans. Alle var rapportert stjålet i nabolaget de siste ti årene. Politiet var overrasket over å finne hundreder av truser spredt rundt i leiligheten, de mest verdifulle var gjemt under madrassen i Katsyos seng. Den mistenkte vedgikk å ha stjålet trusene. Han sa han ikke kunne gjøre annet, fordi han var fetischist.

Fetischisme ble først forklart i psykologiske termer i 1887 av Alfred Binet. Da så man på fetischisme som sykdom. I utgangspunktet dreide begrepet seg om døde gjenstander, men ble etterhvert utvidet til å gjelde også kroppsdeler. Richard von Krafft-Ebbing beskriver i 1912 en mann som var hektet på kvinner med store nesebor. Mannen så en slik kvinne på gaten, følte seg seksuelt opphisset, kontaktet damen og kom med et frieri på stedet. Damen med de store neseborene likte ikke ideen, og tilkalte politiet. Mannen endte opp på sykehus, der han måtte forklare legene sin legning for nesebor.

Så var det han som hadde en hang til feltstøvler. Han sier: Feltstøvler er lyse i mørke. Jeg får et følelsesmessig kick når jeg tar dem på meg. Jeg elsker å føle støvlene når jeg går i trapper og vasser gjennom snøen. Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg får så mye ut av å gå med denne type fottøy. Kanskje har det noe med trykket over anklene, og mangelen på hæler….

Mer og mer blir ikke lenger fetischisme betraktet som sykdom. Fetischisme er ekstremt variert og omfatter mange typer objekter. Derfor er det vanskelig å trekke en linje mellom det akseptable, og det uakseptable. I noen tilfeller er “fetischisme” noe som samfunnet setter høyt, som f.eks små føtter i Kina, og vestens ideal om store bryster .

De mest vanlige fetischer er: 1. Undertøy 2. Høyhælte kvinnesko 3. Skinnklær 4. Korsetter 5. Uniformer

Fra Pravda (engelsk)

Kirke i vår tid

En katolsk blogg peker på hvor viktig det var med en konvertering fra den protestantiske kirke for fader Oddvar Moi, som selv skriver sin blogg: En katolsk weblog

Det har også vært en sjokkerende utvikling teologisk i de protestantiske kirkene de siste årene. Det illustrerer tydeligere enn jeg (og andre) hadde regnet med for 15 år siden, at Kirken trenger et læreembede som kan sørge for at vi holder fast på den sanne, den overleverte kristne tro. Den katolske kirke står fast på tradisjonelle felleskristne standpunkter både i tro og moral, og etter noen vanskelige år fra slutten av 60-tallet frem til kanskje 1990, har Kirken befestet sin stilling i de fleste land.

Mange protestantisk kirker, derimot, har gått fra vondt til verre de siste 30 år, og jeg har svært vanskelig for å se hva som kan snu denne negative utviklingen for de tradisjonelle protestantiske kirkesamfunnene – noen av de nyere, friere kristne gruppene har derimot fremgang. (til innlegget)

Særlig vil jeg fremheve setningen “Kirken trenger et læreembede som kan sørge for at vi holder fast på den sanne, den overleverte kristne tro. Den katolske kirke står fast på tradisjonelle felleskristne standpunkter både i tro og moral”. I dette ligger hovedbegrunnelsen for prestens konvertering til det han kaller en universell kirke. Samtidig er han meget kritisk til det som har vært utviklingen i protestantiske kirkesamfunn, med unntak for noe frimenigheter.

Jeg skal ikke trekke frem læresetninger i den katolske kirke, og endringer gjennom århundrer. Det er ikke poenget for denne kommentaren. Men den problemstillingen Moi trekker opp, gjelder alle kirkesamfunn: Hvor mye skal kirken tilpasse seg tiden, hvor mange av læresetningene skal granskes opp mot tidsånden, den gjeldende samfunnsorden, og det gjeldene samfunnsyn? Og hvor mye skal man holde fast på 2000 år gamle læresetninger, som vi vet i mange henseende har blitt tilpasset skiftende tider og situasjoner? Moi har funnet noe som han nok betrakter som et grunnfjell, en form for fundamentalisme. Og selv om fundamentalisme i enhver religion ser ut til å ha gode vekstvilkår nå, betyr en slik fundamentalisme også at gammelt tankegods føres videre, kanskje i et omnfang der få mennesker kjenner relevans for deres liv. Kirken blir gammeldags, arkaisk.

På den annen side ser vi kirkesamfunn som prøver å gjøre det motsatte: læresetnnger vannes ut, blir nærmest lik en god og lite kontroversiell generell moral, da etter tankegangen: når folk ikke kommer til kirken, skal kirken komme til folket. Likevel fremstår slike kirkesamfunn i egne øyne som vannhull i en sekulær verden. “Skikk dere ikke lik denne verden” står det i det Nye Testamentet. Dette kan være begrunnelse for en gammelmodig, arkaisk kristendom. Men så sies det også: Gi keiseren hva keiserens er, som en begrunnelse for de to adskilte regimer.

Balansen, og mitt poeng, er at kirken må fokusere på, og være noe annet enn den trivielle hverdag rundt oss. Men blir den for fjern i forhold til folks hverdag, blir den også fremmed for folk, og er ikke i stand til å være det alternativet, eller det åndelige pustehullet mange søker. Ikke minst i forbindelse med stat-kirke oppløsningen vil dette bli vesentlig: Hvordan skal en løsrevet kirke forbli en folkekirke, ikke bare en kirke for “de spesielt interesserte”? Og hvordan skal kirken kunne bevare sin egenart og sine læresetninger innenfor en slik ramme? For Den norske Kirke er mer enn de som til enhver tid sliter kirkebenkene. Den er en del av menneskers identitet, og den er en sentral kulturbærer i et stadig mer sekularisert Norge. Og så lenge tanken på en folkekirke holdes levende, skal også de stemmer høres som ikke tilhører den indre krets.

Fotojournalistikk: Life 70 år

Fotojournalistikk er en spesiell form for journalistikk, der bildet i seg selv skal fortelle en historie. Og det er knyttet spesielle krav til denne formen for journalistikk, slik som anført i denne artikkelen (engelsk): A Brief History of Photojournalism.

Magasinet Life er for all tid knyttet til denne journalistformen, det var blant de første medier som for alvor satset på bildet, og der tekstene ble støttetekster. Bildet over er første forside i 1936. Det vanlige var den gang at teksten var det bærende, bildet bare en illustrasjon. I år er det 70 år siden magasienet først så dagens lys, og det har nå kommet ut med et magasin der et tilbakeblikk presenteres. Jeg vil vise bare noen illustrasjoner fra dette, forsider som bladet selv har trukket frem. Jeg viser bare noen bilder, resten kan finnes på Life.com.

Bildene viser hvor sentralt dette magasinet har vært i formidling både av harde nyheter, og mer myke reportasjer.

Disse virker kjent:

Tatt av Vinden sveipet over oss:

Fra 2005:

Krigen 1944:

 

 

Fridjof Nansen; oppdageren, forskeren, humanisten, oppdrageren

 

I dag er det 145 år siden Fridtjof Nansen ble født. Den norskeste av de norske, oppdageren med stor forskerkompetanse, humanisten med store hjerte for de lidende i Russland, oppdrageren med stort engasjement for norsk ungdom og norsk fremtid. Hans tale til Folkeforbundet i 1921 er like aktuelt i dag, i en verden med millioner i nød:

I menneskehetens navn, i navn av alt hvad der er edelt og hellig, appellerer jeg til dere, som selv har kone og barn hjemme, å tenke på hvad det betyr å se kvinner og barn dø i millionvis. Fra dette sted appellerer jeg til regjeringene, til Europas folk, til hele verden om hjelp. Skynd dere å handle, før det er for sent å angre!

Ellers siteres han på også dette: Selv de høyeste drømmer over skyene er av lite verd, hvis de ikke fører til handling.

Fridtjof Nansen ble den naturlige modellen når Werenskiold skulle lage sine tegninger av Olav Tryggvasson, som under:

 

Rembrandt Harmenszoon van Rijn “in memorian”

I år er det 400 år siden Rembrandt ble født i Leiden i Nederland 15. juli.  Og i dag, 4.oktober 2006,  er det 137 år siden han døde i Amsterdam. Han anses å være en lysets mester, gikk utradisjonelle veier i sin kunst, og hadde en meget stor produksjon. Rembrandt etterlot seg 600 malerier (hvorav 50-60 selvportretter), 300 etsinger, og 1400 tegninger. Selvportrettet under er fra året 1669, like før han døde, 63 år gammel.