IOC og Norge svikter kineserne

Når Kina i 2001 ble tildelt olympiske leker i 2008, var det under lovnader om utvikling av menneskerettigheter i Kina. Det heter i det Olympiske charter:

“Formålet med OL er å la idretten være et instrument for harmonisk utvikling av menneskeheten, til fremme for et fredelig samfunn som verner om menneskeverdet”.

Også den norske regjering støttet Kinas kandidatur, med flere begrunnelser, men også fordi Kina da ville måtte gjøre noe med menneskerettighetene i landet. Kulturminister Ellen Horn uttaler til VG at “Jeg er veldig klar på at det er IOC som alene foretar dette valget. Like fullt har jeg et syn på Kina som søkerland. Og i møtet med Heiberg la jeg ikke skjul på at jeg mener verdenssamfunnets mulighet til bedre dialog med Kina er en stor og interessant utfordring”, og i en pressemelding utdypes begrunnelsen fra regjeringen noe mer: “Hvis IOC ut fra en totalvurdering velger Beijing, vil det gi verdenssamfunnet en mulighet til en styrket dialog med Kina om demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Dette vil det bli viktig for Norge å følge opp, dersom Kina skulle bli arrangørland”. Også Amnesty i Norge ser dette som en positiv mulighet.

A Glimse of the World (flickr 2006)

Kineserne selv bekrefter at menneskerettighetene vil få fokus i forbindelse med sommer OL, men her burde varselbjellene begynt å ringe fordi talsmenn for Kina uttrykte at både pressefrihet og hensynet menneskerettigheter måtte skje på et bakteppe av at Kina var et spesielt land, med spesielle problemer, og med spesiell kultur. Det siste er forsåvidt også bearbeidet i siste nummer av LeMonde, der det pekes på at våre vestlige tanker om autonomi og frihet aldri har hatt fotfeste i kinesisk filosofi og kultur.

På tross av at Kina kom med svært betingede lovnader, ble altså Beijing valgt. Skaseth antydet i forkant at det kom til å bli resultatet, ikke av sportslige hensyn, men av økonomiske: Ved å tildele Kina de olympiske leker åpner det seg store markeder for vesten. Den offisielle begrunnelsen, ved siden av at kineserne teknisk sett sikkert er i stand til å gjennomføre lekene, er at ved å tildele Kina lekene, ville menneskeretttighetssituasjonen i landet bli bedre.

Hva er så situasjonen to år før lekene starter? La oss se på årsrapporten fra Amnesty for 2005. Amnesty sier:

There was progress towards reform in some areas, but this failed to have a significant impact on serious and widespread human rights violations perpetrated across the country. Tens of thousands of people continued to be detained or imprisoned in violation of their fundamental human rights and were at high risk of torture or ill-treatment. Thousands of people were sentenced to death or executed, many after unfair trials. Public protests increased against forcible evictions and land requisition without adequate compensation. China continued to use the global “war on terrorism” to justify its crackdown on the Uighur community in Xinjiang. Freedom of expression and religion continued to be severely restricted in Tibet and other Tibetan areas of China.

Mer spesifikt nevnes:

Human rights defenders
The authorities continued to use provisions of the Criminal Law relating to “subversion”, “state secrets” and other vaguely defined national security offences to prosecute peaceful activists and advocates of reform. Lawyers, journalists, HIV/AIDS activists and housing rights advocates were among those harassed, detained or imprisoned for documenting human rights abuses, campaigning for reform, or attempting to obtain redress for victims of violations.

Violations in the context of economic reform
The rights of freedom of expression and association of workers’ representatives continued to be severely curtailed and independent trade unions remained illegal. In the context of economic restructuring, large numbers of people were reportedly denied adequate reparations for forcible eviction, land requisition and job layoffs. Public and largely peaceful protests against such practices increased, leading to numerous detentions and other abuses.

Violence against women
Serious violations against women and girls continued to be reported as a result of the enforcement of the family planning policy, including forced abortions and sterilizations. In July the authorities publicly reinforced a ban on the selective abortion of female foetuses in an attempt to reverse a growing gap in the boy-girl birth ratio.
Women in detention, including large numbers of Falun Gong practitioners, remained at risk of torture, including rape and sexual abuse.

Political activists and Internet users
Political activists, including supporters of banned political groups, or those calling for political change or greater democracy continued to be arbitrarily detained and in some cases sentenced and imprisoned. By the end of the year, AI had records of more than 50 people who had been detained or imprisoned after accessing or circulating politically sensitive information on the Internet.

Death penalty
The death penalty continued to be used extensively and arbitrarily, at times as a result of political interference. People were executed for non-violent crimes such as tax fraud and embezzlement as well as drug offences and violent crimes. The authorities continued to keep national statistics on death sentences and executions secret. Based on public reports available, AI estimated that at least 3,400 people had been executed and at least 6,000 sentenced to death by the end of the year, although the true figures were believed to be much higher. In March, a senior member of the National People’s Congress announced that China executes around 10,000 people per year.
A lack of basic safeguards protecting the rights of defendants meant that large numbers of people continued to be sentenced to death and executed after unfair trials. In October, the authorities announced an intention to reinstate Supreme Court review of death penalty cases and to introduce other legal reforms aimed at safeguarding the rights of criminal suspects and defendants. It remained unclear, however, when these measures would be introduced.

Torture, arbitrary detention and unfair trials
Torture and ill-treatment continued to be reported in a wide variety of state institutions despite the introduction of several new regulations aimed at curbing the practice. Common methods included kicking, beating, electric shocks, suspension by the arms, shackling in painful positions, and sleep and food deprivation. Political interference in the rule of law, restricted access to the outside world for detainees, and a failure to establish effective mechanisms for complaint and investigation continued to be key factors allowing the practice to flourish.
The authorities officially announced an intention to reform “Re-education through Labour”, a system of administrative detention used to detain hundreds of thousands of people for up to four years without charge or trial. However, the exact nature and scope of reform remained unclear.
 

Og jeg kunne fortsatt å sitere fra årsrapporten. Den siste oppdateringen fra Amnesty er fra en rapport 21. september i år, der konklusjonen er: Det er bare to år igjen til OL skal gå av stabelen i Beijing, og kinesiske myndigheter svikter de løftene de ga om menneskerettighetene da de fikk tildelt lekene i april 2001. Fra hele landet fortsetter det å komme rapporter om alvorlige menneskerettighetsbrudd, og dette nører opp under ustabilitet og misnøye.

Selve lekene har også medført forhold som at mennesker tvangsflyttes uten skikkelig kompensasjon fra de områder der lekene skal finne sted. Og det er flere henrettelser i Kina enn i den øvrige verden til sammen, fortsatt etter tilfeldig rettergang.

Og da kommer jeg til mitt hovedpoeng: IOC ser gjennom fingrene med dette, den overvåkingen av menneskerettighetssituasjonen som IOC la til grunn for tildelingen, har blitt et papirvedtak. Dette er en så stor unnfallenhet at menneskerettighetsorganisasjoner ser helt bort fra både vilje og evne hos IOC, og har henvendt seg til de nasjonale olympiske komiteer, til utøvere og sponsorer, men fortsatt uten å se noen interesse for menneskerettighetene i Kina.

August 7, 2006 – Two years before the Beijing 2008 Olympic Games are to begin, an international coalition of human rights organizations has issued a joint statement, saying the International Olympic Committee has failed to protect Olympic ideals and calling on national Olympic committees, athletes and sponsors to take action. Citing continuing human rights violations and political propaganda abuse of the Games by the Chinese authoritarian government, they say boycott is one of possible options of protest.
Olympic Watch, Reporters Without Borders (RSF), International Society for Human Rights (ISHR/IGFM), Solidarité Chine and Laogai Research Foundation say that despite human rights activists’ efforts, “the IOC has refused to face the reality in which Beijing 2008 is to take place” and that the current IOC leadership may be “either too cynical, or too incompetent, or both, to protect the Olympic ideals and take a clear stance on the continuing human rights abuses in China”. Therefore, they “call on National Olympic Committees and individual athletes to start discussing ways how they can protest the conditions under which the 2008 Games are to take place”, with one option being “full, publicly stated boycott of the Beijing 2008 Olympic Games”. They also point out that corporate sponsors of the Olympic movement have a special responsibility to prove that “their business philosophy does not condone propaganda abuse of the Games and human rights violations”. 
 

Også norske myndigheter er også påfallende stille om de løftebrudd som skjer, og de brudd på menneskerettigheter som skjer. Dette kunne være en stor mulighet for å påvirke Kina, i stedet ser vi at kapital og stormaktsinteresser også her overstyrer menneskerettighetene og borgerrettighetene til det kinesiske folk. Verdt å merke seg, er at også Kina begrunner mange av bruddene på sentrale menneskerettigheter med “kampen mot terror”, noe som langt på vei også lammer andre stormakter, som selv bruker de samme argumentene for å sette menneskerettigheter til side. Norge er medskyldig, både i forhold til Kina, men også i at Norge gripes av den samme tanken om en terrortrussel som langt fra er dokumentert.

 

Vi trenger ikke gasskraft fra Mongstad

Dette er kopi av en kommentar jeg la på en Starletts VGB-blogg

La oss se på de faktiske forhold:

Mongstadanlegget er i konsesjonssammenheng beregnet å gi 1,8 TWh i året. I tillegg kommer fjernvarme. Det er usikkert i hvilken grad det lar seg utnytte, men ut fra annlegget vil det være ca 2,3 TWh, der utnyttelsesgraden faller raskt med avstanden til anlegget. Så varmegevinsten er usikker.

Om vi holder oss til den rene elektrisiteten, vil vi altså få 1,8 TWh. NVE har beregnet at ved oppjustering av de vannkraftanlegg vi i dag allerede har i drift, vil vi kunne hente ut 10 TWh, altså kraft tilsvarende nesten 6 Mongstadanlegg. (Nok til å forsyne 25% av norske husholdninger med kraft etter dagens forbruk helt til verden er tom for vann…)

De “6 Mongstadanlegg” er praktisk talt forurensningsfri, de er basert på fornybare ressurser (vannkraft), mens Mongstadanlegget både forurenser, og har begrenset levetid pga at vi når Peak oil.

Når Argus argumenterer for at vi trenger 5 gasskraftanlegg, er det ikke mer enn det vi har av uutnyttede ressurser i allerede eksisterende kraftproduksjon.

Argumentet om at vi trenger Mongstad pga kraftkrise medfører altså ikke riktighet. Da kommer det selvfølgelig opp et spørsmål om hvordan vi skal utnytte våre gassressurser, men det er på en måte en annen diskusjon enn behovsdiskusjonen.

Hvor mye vi kan ta ut ved energiøkonomisering har jeg ikke satt meg inn i, men det er liten tvil om at dette er mer enn det Mongstad vil gi av fjernvarme (som isolert anlegg).

Atomkraftverk: Jeg er lite bekymret for selve produksjonen. Men jeg er bekymret for avfallet. Jeg vet ikke hvordan det er med Thorium, men avfall fra tradisjonelle atomkraftverk basert på anriket uran, vil måte lagres sikkert i 600.000 (sekshundretusen) år før det ikke lenger er farlig for mennesker. For å sette dette i perspektiv: Det er ti tusen år siden forrige istid i Norge. Det vil i en periode på 600.000 år  f.eks komme mange store jordskjelv. Når det gjelder store,  og dramatiske jordskjelv,  snakker vi om en frekvens på hundreår,  ikke engang tusenår.  Selv om vi lagrer på “sikre” steder,  må jeg spørre meg: Hvem er vi som er så omnipotente at vi kan sikre noe i hundre tusener av år framover?

Jeg er ikke uten videre avvisende til atomkraftverk, bare peker på bekymringene. Og jeg mener å kunne dokumentere at den angivelige kraftkrisen som nødvendiggjør kraftanlegget på Mongstad er skapt av noen som vil tjene mer penger,  og som bryr seg lite om miljø og fremtidige generasjoner.

Dette ble en langt og kjedelig.   Men det er viktig med saklighet og perspektiver. Det kan virke som både regjering og opinion kan ha glemt i hvilken sammenheng vi lever.

Økt innvandring nødvendig for velferdsstaten

Time setter i sitt 9 oktober nummer fokus på flere forhold i Europa. Blant annet fokuserer magasinet på de synkende fødselsratene i Eropeiske stater.

Selv med en liberal innvandringspolitikk, må det være en fødselsrate på 2,1 pr kvinne for at folketallet skal holde seg stabilt. I Spania er den nå 1,33, i Tyskland 1,37, og i Italia 1,33. Irland har Europas høyeste fødselsrate på 1,9.

Konsekvensene ved synkende fødselstall er dramatiske på sikt. Befolkningen i hvert enkelt land synker, og gjennomsnittsalderen øker, noe som igjen innebærer at stadig færre yrkesaktive skal forsørge stadig flere eldre. Vi de klare byrdene, og vil vi kunne holde oppe vår velferdspolitikk slik den er i dag? Vil vil kunne forvente den samme eldreomsorgen som tidligere, eller blir vi igjen avhengig av oppsparte midler, og familiens støtte og omsorg? Spørsmålene er ubehagelig relevante. Artikkelen i Times omtalte ikke Norge, vi er en utkant i Europa både geografisk og politisk. I Norge er imidlertid forholdene som følger:

Vi har fortsatt en av Europas høyeste fødselstall, 1,84. Det ble i 2005 født 56756 barn i Norge, hvorav hele 15000 i Oslo grunnet store innvandrermiljøer. I Oslo har nå 23 % av befolkningen innvandrerbakgrunn. Sogn og Fjordane har det høyeste fødselstallet, 2,07. Men ellers er mønsteret et synkede fødselstall i distriktene, mest i Nord-Norge. Fødselsraten har heller ikke endret seg nevnverdig de siste årene, men den store endringen finner vi gjennomsnittsalderen hos de fødende. den er nå (som i 2004) 30,2 år, en betydelig forandring fra 1971, da den var på 26,5 år. Dette er det samme mønsteret vi ser i hele Europa: Kvinner venter med å få barn til de er eldre, noe som igjen også påvirker fødselstallene.

I motsetning til noen andre land i Europa, er det imidlertid stigende befolkning i Norge, som et resultat av innvandring og noe høyere fødselstall enn i de fleste andre land i Europa. Men fødselstallene er igjen høye, fordi de er høye i innvandrermiljøer. Innvandringen er altså helt sentral for å unngå en befolkningsendring med forgubbing, og et mulig sammenbrudd i vår nåværende omsorgsmodell.

Befolkningsutviklingen er beheftet med en rekke usikre elementer, men prognosene fra Statistisk sentralbyrå, ser slik ut:

2007:

20-66 år	2 847 572
67 år og eldre	605 741

2020:

20-66 år	3 063 557
67 år og eldre	790 316

2050:

20-66 år	3 313 627
67 år og eldre	1 235 790

Det som vises av disse prognosene, er at Norge er “rammet” av de samme problemene med forgubbing, som i resten av Europa. Kanskje i noe mindre grad enn mange andre land, men utviklingen er dramatisk: Forholdet mellom pensjonister og yrkesaktiv befolkning er i 2007 0,21, i 2020 er forholdet 0,26, og i 2050 er forholdet 0,37. Vi vet at med vår arbeidsuførhetsprofil er tallene enda verre om vi regner antall trygdede i forhold til yrkesaktive. i 2050 nærmer vi oss et situasjon der det er litt over en arbeidsfør pr trygdet, og om vi regner med barn under arbeidsfør alder, blir det trolig mindre enn en arbeidsfør person pr person som må understøttes på en eller annen måte. Av de som da er arbeidsføre, må svært mange ut av produktivt arbeid og over i omsorgssektoren dersom vi skal holde en standard på omsorgsarbeidet som i dag. Stortingsmelding 25 (2005-2006) legger fram følgende prognoser:

Figur 8.1 illustrerer en mulig utvikling med jevn og gradvis vekst i tallet på personell med utdanning og tilsvarende et redusert antall årsverk uten utdanning fram til 2025. En slik utvikling vil bidra til å dempe store svingninger og skippertak for å løse utfordringene som kommer fra rundt 2020. Under disse forutsetningene vil andelen faglært helse- og sosialpersonell øke til om lag 80 prosent i 2050. Behovet for helsefagarbeidere og andre med videregående opplæring (hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, aktivitører mv) vil ut fra dette nesten bli fordoblet i 2050 mens personell med høgskole- og universitetsutdanning (sykepleiere, vernepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionomer, psykologer, leger mv) fordobles fram mot 2030. Det må tas betydelig forbehold om usikkerheten ved disse beregningene 

Det er lite dekning i disse prognosene for at dagens omsorgsmodel kan kontinueres, tross oljeformue. Spørsmålet er hvor disse omsorgspersonenen skal komme fra, og hvordan de skal lønnes. Det er jo også antatt at Norge vil bli netto olje-importør i løpet av får år, og det har lenge vært kjent at forbruket av olje i verden øker raskere enn funn av nye oljereserver. Dramatisk høyere pris kan forventes, og det meste av både medisinsk forbruksmateriell og medisiner generelt, er basert nesten fullstendig på olje som energikilde. Her vil prisene øke betydelig, og forverre en allerede svært vanskelig balanse mellom omsorgsbehov og omsorgsmuligheter. Det er bekymringsfullt at dette i så liten grad er fokusert, og det synes helt klart at vi er avhengig av en betydelig innvandring til Norge for i det hele tatt å ha noen mulighet til et anstendig omsorgsnivå i fremtiden.

M-ed

Islams store dilemma

Læreskriftene i Islam fremholdes som universelle, og uavhengig av tid. Og som læreskrifter i de fleste religioner, er de konkrete i forhold til daglig adferd, og gjeldende samfunnsordninger.

I motsetning til andre større religioner, som kristendommen, finnes det i Islam ikke noe skille mellom det som hører denne verden til, og det som hører hjemme i religionen. Systemene er vevet sammen til et system. Jesus sier “gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er” (Mark12.17). Dette skillet er ikke markert innefor Islam,  og skaper det store dilemmaet: Hvordan skal samfunnsordninger og tanker nedfelt i de første hundreårene etter Kristus kunne anvendes på vår tids verden? Med bakgrunn i at Islam er overordnet verdslige systemer (det vil de fleste muslimer være enige i, “først og fremst muslim, deretter borger”), men dette skjer i en verden som har endret seg dramatisk i forhold til den gang læresetningene ble nedfelt.

Opprinnelig var Koranen radikal i forhold til sin tid. Det gjelder delvis også slike ting som kvinnesyn. Men utviklingen har gått forbi, og fra, dette synet nå,  slik at i dag må Koranen oppfattes som konservativ, og av noen som helt utdatert. Likevel gjelder det at den er styrende i såvel religiøse, som i samfunnsspørsmål.

Heri ligger begrunnelsen for eksempelvis sharia-lover. Heri ligger begrunnelsen for “hellig krig”, heri ligger begrunnelsen for det mange vil oppfatte som reaksjonære islamske regimer. Heri ligger også begrunnelsen for avvisning av vestlige verdier, en streng tolkning av Islamske læresetninger gir ikke muslimer noe valg. Men det betyr også at den utviklingen humanitært og økonomisk som verden ellers opplever, er en utvikling som går disse statene forbi. Og samtidig er det slik at fordi den utvikling vi i vesten er en del av, også er fristende for muslimer, blir de fundamentalistiske regimene ikke bare konservative, de må få i seg totalitære elementer.

Slik det da kan oppfattes, vil endring i samfunnsordninger også bety endring i selve religionen. Det er et voldsomt dilemma i en verden som forandrer seg hele tiden. De stater med stor muslimsk befolkning som prøver å skille stat og religion vil derfor hele tiden være under stort press fra mer fundamentalistiske krefter. Jeg kan raskt nevne Tyrkia, det gamle Iran, nå Afganistan etc.

Men også Vesten vil merke dette i form at muslimer reagerer på ordninger i samfunnet som vi tar for gitt. Ytringsfriheten som vi er vant til den, er et slikt område. Det har vært flere saker de siste årene der ytringer har ført til voldelige reaksjoner. Og sammenvevingen av religion og sammfunnsystem har ført til egne, og store, islamske subkulturer i vesten, som igjen også kan være en naturlig grobunn for terrorisme mot vestlige verdier, “den store satan”.

Og løsningen er ikke så enkel som at muslimer bare må tilpasse seg våre tanker om samfunn og frihet. For mange muslimer går Islam foran landenes egne lover. Når de landene med fundamentalistiske Islamske regimer i tillegg ikke får ta del i den velstandsøkningen som følger av vår vestlige utvikling, kommer også lett hatet inn i dette. For eksempel kan ikke menneskerettighetserklæringen godtas som helhet i en fundamentalistisk ramme, fordi religionsdimensjonen ikke i tilstrekkelig grad er tatt med.

I sannhetens navn skal et sies at også i andre deler av verden, ikke minst hos oss, baseres samfunnsordninger på en kultur der religionen er viktig del av basis, men likevel ikke så uløselig knyttet sammen som i Islam.

Det er vanskelig å se noen løsning på dette. Men det blir feil ikke å kjenne til dette når vi diskuterer grensegangen mellom muslimer og kristne, mellom fundamentalistisk Islamsk tankegang og våre vestlige verdier.

Noen av disse elementene, særlig Islam og menneskerettigheter, er forøvrig diskutert grundig i artikkelen på denne linken:

http://www.kritiskemuslimer.dk/pressen/islam_og_menneskerettigheder.htm

“Stay behind” og terror mot eget folk. 11 september?

Vi velger å tro at staten ikke vil bruke terror mot sine egne borgere for å oppnå politiske mål. Tanken er for mange for skremmende. Men om vi bruker fornuften, og ikke følelsene, vet vi at det faktisk er mulig.

De såkalte «stay behind» gruppene ble dannet under krigen i hele Vest-Europa, grupper som var ment å arbeide i hemmelighet bak fiendens linjer ved en eventuell okkupasjon. De er så hemmelige at de ofte unndrar seg enhver form for demokratisk kontroll, de lever sine egne liv, med sine egne tanker og begrunnelser.

I Norge ble de kalt ROC og de ble bygget opp av bl.a. CIA-direktør William Colby. Da har vi også sagt hvem som styrte disse gruppene i uttalt grad, de ble styrt av amerikansk etterretning, i samarbeid med nasjonal etterretning. I Danmark Absalon, i Sveits P76, i Belgia SDRA8 osv. Styringen forgrenet seg inn i Natos hovedkvarter under det som ble kalt Allied Clandestine Committe.

Gruppene var så hemmelig, så unndratt offentlig kontroll, at de fungerte (fungerer?) som en stat i staten. Tidligere forsvarsminister Rolf Hansen måtte vedgå at gruppene fantest (1978), at de i hovedsak var dannet på privat grunnlag, men under styring av norsk etterretning. Avsløringen kom i 1978, etter at en politimann snublet over en av gruppens våpenlagre, med en rekke automatvåpen. Videre ble det avdekket at gruppene var forsynt med våpen fra dt norske forsvaret. Denne historien ble først gjort tilgjengelig og bekreftet offentlig i 1990, etter et oppslag i den britiske avisen The Guardian.

Gruppenes formål var for de fleste tilfellers skyld opprettet som en følge av den kalde krigen, og de norske gruppene skal angivelig være avviklet rundt århundreskiftet. Men det er vanskelig å få klarhet i dette, pålitelig informasjon er det vanskelig å få tak i. Imidlertid er det rimelig sikkert at gruppene i Norge holdt seg til det opprinnelige formålet: de skulle være en beredskap for å kunne organisere motstanden bak fiendens linjer ved en eventuell Sovjetisk invasjon.

Verre har det vært andre steder. Noen grupper forlot mer eller mindre sin opprinnelige oppgave, og gikk til en form for krig mot eget folk av politiske årsaker. Dette ble særlig kjent etter at den Italienske grenen ble avslørt i 1990, under navnet Gladio («sverd»). Det ble avdekket at denne organisasjonen hadde infiltrert De Røde Brigader, og deltok aktivt i flere komplotter mot sivile i Italia. Det er avdekket at i perioden 69 til 87 ble 491 sivile, og uskyldige, drept i forskjellige terroraksjoner i Italia, iverksatt av Gladio. Skylden ble lagt på venstresiden i Italiensk politikk. Dette var et ledd i det som har blitt hetende «spenningsstrategien», ved å skremme opp folk til å slutte opp om makthaverne mot en antatt ytre fiende. Denne startegien er fortsatt levende i mange land. Etterforskningen av Gladio pågår fremdeles, men er meget vanskelig, fordi alt er hemmelig, medlemmer dør framfor å avsløre noe, og forgreningene går til toppen i Italiensk samfunnsliv.

Men også i andre land har disse gruppene, i samarbeid med terrororgansisasjoner, utført aksjoner som rammer landets egne befolkninger. I Tyrkia har de deltatt i aksjoner der kurdiske separatister har fått skylden (deltok i snikskyting på demonstranter i Istanbul i 1977), i Hellas var gruppene (LOK) involvert i statskuppet i 1967, den tyske grenen (TD BJD) stod bak en bombeaksjon i Munchen i 1980, der 13 ble drept og 213 såret, i Belgia har lignede skjedd (og uten at myndighetene noen gang har fått utlevert navnene på dem som gjorde det, etteretningen forsvarer dem).

Gruppene har også blitt brukt for å destabilisere i andre land, poenget er å gjennomføre aksjoner der andre får skylden, og således rettferdiggjøre egne tiltak basert på redselen og oppslutningen fra egen befolkning. Israel gjorde dette mot Egypt i 1954, det så ut som om det ar arabere som stod bak. Så sent som i 2005 ble britiske agenter forkledd som arabere, arrestert av Irakisk politi, og det antas at de skylle detonere eksplosiver i markedene i Basra, og det skulle se ut som Arabisk terrorisme. Vi får aldri vite sanneheten, fordi britiske spesialstyrker stormet fengselet og frigjorde agentene før de var avhørt. Det kunne nevnes flere eksempler, og felles for dem, er at de er vansklige å få avdekket, selv om noen også har fått politiske konsekvenser.

I USA planla etterretningen å angripe egen befolkning under Cuba-krisen for å legitimere et amerikansk angrep på Cuba, men dette ble stanset av president Kennedy. Deler av Al Quaida, er trent opp av USA som «stay-behind» grupper i Afganistan under Sovjetisk okkupasjon. Her er problemet at gruppene har veldt seg mot sin tidligere oppdragsgiver.

Nafeez Mosaddeq at skrevet boken «The War on Truth, 9/11, Disinformation, and the Anatomy of Terrorism» sier at mens stay-behind grupper er avviklet i bl a Norge etter den kalde krigen, har grupper i andre land blitt utviklet videre for å holde liv i spenningsstartegien, befolkningen skal gjennom frykt støtte opp under egne makhavere. Boken er skrevet i forbindele med 11 september, og han peker på en del forhold der amerikanske myndigheter dels gir vekslende forklaringer, dels ikke forklaringer i det hele tatt, dels ikke kan forklare. Bla. griper han fatt i det forhold at flyene fikk fly uhindret inn i et av de mest flytette områder i verden, uten å bli stanset. Tidligere samme år hadde det vært 56 militære avskjæringer i samme område, 11 september stod jagerflyene på bakken. Han peker også på en rekke andre «underlige» forhold forut for hendelsene.

En annen som har sett spesielt på «stand-behind» nettverket, er Dr Daniele Ganser. Han vil ikke si at 11 september var en innsidejobb, men med bakrunn i det vi vet om gruppene som er nevnt, hva vi vet om deres aktiviteter og tankegang, mener Ganser det er like galt å fornekte at noe slikt kunne finne sted, som å si at det har funnet sted. Ganser har skrevet boken «Natos Secret Armies», der han har gått meget nøye gjennom det vi vet om disse gruppene, hva vi ikke vet, og hva vi skulle like å vite.

Om 11 september peker Ganzer på særlig et forhold: det var ikke to skyskrapere som falt sammen på 11 september, det var tre. Mens de kjente ble truffet av flyene henholdsvis 8.45 og 9.00, og falt sammen henholdsvis 10.00 og 10.30, falt den siste bygningen, WTC 7, sammen først kl 17.20. Bygningen ble ikke truffet av noe fly, og selv om det var en liten brann i bygningen forut for at den falt sammen, viser branntekniske rapporter at en brann ikke kunne klare å få denne bygningen til å falle sammen på 7 sekunder. Denne bygningen, og det som hendte, er overhodet ikke nevnt i den offisielle granskningsrapporten. Var det en ekstern gruppe som stod bak dette? Var det en «stay behind» gruppe? Og om det var det, hva slags konsekvenser får det for hva vi tenker om de andre to bygningene?

Dr Danielle Ganser sier at først når denne siste bygningens sammenbrudd blir fokusert og etterforsket, vil folk bli i stand til å gjøre seg opp en mening om 11. september. For, som han sier, så langt er folk psykologisk redde for å tenke at personer som Bush og Cheney kunne myrde amerikanske borgere. Men alle har rett til å få vite nok til å gjøre seg opp en mening, og Ganser slutter et intervju med LeMonde med det kjente Rooseveltsitatet: det eneste vi trenger å frykte, er frykten selv.

Kilder:

LeMonde diplomatique, september 2006, intervju med Danele Ganser

Artikkel av dr Daniele Ganser, www.globalresearch.ca

Operation Gladio, users.westnet.gr, basert på Statewatch Briefing

Online Journal des 2005