Ikke bra nok, Sten Inge Jørgensen

Sten Inge Jørgensen vurderer i Morgenbladet i dag Bondeviks ettermæle. Og han gjør det ved å sammenligne Bondevik med bautaen Gerhardsen. Det er ikke noe galt i det han sier. Det er det han ikke sier, som gjør at hele sammenligningen blir feil. Analysen blir simpelthen altfor tynn og overfladisk. Han velger å se helt bort fra det tidsspennet som ligger mellom de to, han velger å se bort fra den politiske og teknologiske utviklingen i Norge, og han ser bort fra den generelle velferdsutviklingen vi har hatt i disse årene. Fremfor alt velger han å se bort fra medienes rolle i nettopp å skape bilder og inntrykk av politikerne.

Gerhardsen hadde sitt virke i et fattig land, der forskjellene mellom høyre- og venstresiden var store. Av slikt blir det klare fronter, klare standpunkter. Det var et stort rom i sentrum, som gjorde det mulig også med klare standpunkter der. I dag har høyre og venstreside møtt hverandre mot sentrum. Det er betydelig mer likhet mellom Arbeiderpartiet og Høyre enn det er ulikheter. Om vi ser bak retorikken, viser praktisk politikk at det er svært få reelle forskjeller i daglig politikk. Og fordi begge sider har stjålet rom fra sentrum, blir også sentrum mer fargeløs. Det er i dette sentrum Bondevik befant seg, men det er nesten i samme rom som Jens Stoltenberg og Erna Solberg befinner seg. Bare dette historiske faktum gjør at det ikke gis anledning til markerte politiske standpunkter som tidligere. Det gjelder sentrum, såvel som tradisjonell høyre- og venstreside. Dette velger Jørgensen å se bort fra.

Jeg har allerede nevnt velferdsutviklingen. Norge var på Gerhardsens tid fattig på linje med Albania. Gerhardsens politiske program var å skape velferd for de mange, den velferden de mange i dag har. Med noen unntak dreier politikken i Norge seg i dag om fordeling av velferd, vi har mer enn nok til alle. Politikken blir mer administrativ enn grunnleggende ideologisk. Samenlignet med Gerhardsens tid er det mer snakk om gi mer eller mindre til allerede mette mager, i et norsk, sosialdemokratisk folkehjem. Denne endringen i politisk innhold skaper mindre rom for markert politikk, selv om hver enkelt politiker kan være ideologisk avklart i sitt grunnsyn. Og den beste politiker i et slikt politisk klima, er den som forener, mer enn den som splitter. Enhver brobygger risikerer å bli usynlig, nærmest offer for sin egen dyktighet. Bondevik ble det til en viss grad. Stoltenberg er kritisert for det samme i dagens regjering. Jørgensen har mistet dette aspektet.

Så velger Jørgensen å se helt bort fra medienes rolle. Erfaringsmessig har mediene liten evne til refleksjon omkring egen rolle, det synes lettere å fokusere på andre. I dag følger mediene politikerne på kort avstand, hele tiden. De følger dem inn i familiene, inn i hjemmene, alt de sier og gjør blir tolket umiddelbart. Og mediene presser andre til å kommentere disse tolkningene, før innholdet i tolkningen har blitt verifisert, eller kommentert, fra kilden. Det gis svært lite rom for tilbaketrukket refleksjon, for ideologisk avklaring, for utdyping av standpunkter. Mediene driver politikerne inn i en dans med fanden, der fanden representerer kjappe løsninger på vanskelige problemer, uttalelser på tynt grunnlag, debatt for debattens skyld, privatisering av politikken. Og den politiker som ikke vil danse med fanden, sørger mediene for at blir stengt ute fra det offentlige bildet, de blir knapt hørt, sjelden nevnt. Og når politikken blir privatisert, blir politikerne som alle oss andre, hvor svakheter og tvil eksponeres, og hvor det blir viktig å alltid ha en vei ut av et standpunkt. Gerhardsen kunne sammen med sine rådgivere være borte en uke på Ruud-brødrenes hytte utenfor Kongsberg uten at pressen visste om det, og der det hele ble referert i radio, eller dagspresse uken etter. Under slike betingelser lå det også muligheter for å meisle ut klare politiske standpunkter. I tillegg var ble Gerhardsen tiltalt i “De”-form, som uttrykk for respektfull avstand til selv den folkelige Gerhardsen.

Den teknologiske utviklingen gjør også at politikken presenteres i samme øyeblikk som den formuleres, ja ofte litt før. Fjernsyn og internett fråtser i halvmodne politiske standpunkter. Og før det blir et klart standpunkt av det, har ofte en prematur debatt slipt standpunktet slik at det blir svært rundt i kantene. Mediene bestemmer på denne måten både agendaen og presentasjonen, og gjør at skarpe standpunkter hverken kan modnes, eller fordøyes. Det blir vanskelig å skape en skarp profil i et slikt klima. Som en konsekvens av dette blir innpakningen av budskapet viktigere enn innholdet i budskapet, politikk blir ikke ideologi, men salg. Og mediene er salgkanalen.

Medieutviklinhen er kanskje den viktigste grunnen til at politikere i dag blir mindre markerte, mindre bautaer. Og dette velger Jørgensen å se helt bort fra. Trolig er tiden for de politiske bautaer over, og når Jørgensen ikke kan se forklaringene bak, men sammenligner direkte, blir hans analyse også av tilsvarende liten verdi. Vi kommer ikke til å huske Bondevik som vi husker Gerhardsen, men forklaringen er mye mer nyansert enn det Jørgensen klarer å få frem. 

  

Ytringsfrihetens grenser, glasshus og steinkasting

Vi er opprørt over muslimers reaksjon på pavens tale, på karikaturtegninger, på Sataniske vers. Vi er også opprørt over fengsling og til og med dødsstraff for muslimer som har trykket karikaturene. Vi er også rystet over at i de land der protestene har vært størst, er også friheten minst, med bl.a. dødsstraff for konvertering fra Islam, fengselsstraffer for å nevne navnet “Jesus”. Vi er også opprørt over den norske regjeringens unnfallenhet i forhold til ytringsfriheten i sammenheng med karikaturtegningene av Profeten. På VG-bloggen er vi opprørt over moderators funksjon.

Og det skal vi fortsatt være, ytringsfriheten skal holdes høyt i hevd som en grunnpillar mot en totalitær utvikling. Og det er viktig at vi ikke av frykt lar oss kneble, slik at vi ikke står frem med våre meninger på en klar måte, at vi ikke starter en form for selvsensur på det som helt åpenbart omfattes av ytringsfriheten.

Men likevel er ikke saken like klar. Fordi i de aller fleste land er det grenser for ytringsfriheten. Det gjelder også Norge. Kanskje er det elementer av selvgod opphøyethet, når vi sitter i glasshuset og kaster stein bak et vern av prinsipper. For ytringsfriheten defineres også hos oss på bakgrunn av flere hensyn, som innenfor Islam. Vi kan si at reaksjonene på en opplevd krenkelse er kraftigere og ute av proposjoner i sakene som er nevnt, men det er reaksjonene, og berører i bunnen ikke prinsippene. Og prinsippene er, også i Norge, at ytringsfriheten har grenser, målt opp mot andre hensyn, og annet lovverk. Jeg har ikke sett på hvordan det forholder seg i andre vestlige land, men det er ikke helt enkelt, slik det f. eks. er påpekt av Matlary i dagens Aftenposten. Jeg konsentrerer meg om Norge.

I en Stortingsmelding  i 2004 om ytringsfriheten heter det:

Det tas utgangspunkt i at ytringsfriheten skal verne tre grunnleggende prosesser: sannhetssøking, demokratiet og individets frie meningsdannelse. Ytringsfriheten kan imidlertid ikke være absolutt og det eneste viktige. Regjeringen mener at fremheving av ytringsfrihetens begrunnelser i selve grunnlovsteksten vil bidra til å sikre en realistisk avveining mellom de hensyn som taler for og imot inngrep i ytringsfriheten.

Og det er akkurat disse avveiningene regjeringen forsøkte å gjøre. Jeg siterer videre:

Regjeringen  går inn for grunnlovfesting av alle de ulike aspektene av ytringsfriheten som Ytringsfrihetskommisjonen fremhever. Dette gjelder for det første den klassiske ytringsfriheten, som innebærer en rett til å fremsette ytringer. For det andre omfattes informasjonsfriheten, som innebærer en rett til uhindret å kunne holde seg underrettet fra tilgjengelige kilder. For det tredje omfattes også retten til taushet, dvs. retten til å bestemme om en ytring skal avgis. Også informasjonskravet (offentlighetsprinsippet) foreslås grunnlovsfestet. Dette gir allmennheten krav på innsyn i dokumenter og tilgang til møter i forvaltningen og domstolene. Det må foreligge tungtveiende grunner for at det kan gjøres unntak fra offentlighetsprinsippet. Bestemmelsen vil gjøre det mulig å opprettholde regler som i dagens offentlighetslov. Endelig grunnlovfestes infrastrukturkravet, som innebærer en forpliktelse for staten til aktivt å medvirke til etablering og drift av kanaler ut i det offentlige rom, slik at individer og grupper sikres en faktisk ytringsmulighet. Også demonstrasjonsfriheten blir vernet av den nye grunnlovsbestemmelsen 

Særlig er regjeringen i denne Stortingsmeldingen opptatt av at det ikke skal være noen forhåndskontroll av ytringer. Særlig ønsker regjeringen dette gjeldende for de trykte medier, men med klar adresse også til andre former for ytringer. Dette gjelder forhold som midlertidige forføyninger, som beslag og inndragninger. Og det ønskes at eventuelle overtredelser skal måles mot andre bestemmelser i lovverket. Men allerede her ser vi at det er likhetspunkter med en Islamsk tolkning av ytringsfriheten: Du dømmes ikke for å ha ytret, du dømmes f.eks. for å ha utvist forakt for Profeten, og dermed virket krenkende på et stort antall mennesker. Videre sier regjeringen at den ønsker konsesjon på f.eks. kringkasting, noe som igjen kan diskuteres opp mot en form for kontroll av ytringsfriheten. Og regjeringen anbefaler at Stortinget skal kunne regulere f.eks. politisk reklame. Hvor går grensen mot ytringsfriheten? Og regjeringen kommer med en ny begrensning: Den ønsker å bevare privatlivets fred. Igjen blir det et spørsmål om grenser, og hvor disse skal trekkes.

Men så fortsetter regjeringen med følgende utsagn, som mange vil forsvare, men som grunnleggende er et prinsipp- og tolkningsspørsmål i forhold til ytringsfriheten. Vi finner de samme merknadene i f.eks. VGBs regelverk:

Regjeringen  mener at en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør gi rom for å styrke vernet mot rasistiske og andre hatefulle ytringer. Det bør være adgang til å straffe personer som utsetter andre for kvalifisert krenkende utsagn utenfor den private sfære. 

Regjeringen sier videre at bestemmelsene ikke skal være til hinder for å kunne gripe inn mot kvalifisert krenkende blasfemiske ytringer, og det tas forbehold omkring f.eks. pornogafi. Mht de blasfemiske ytringene, vil jeg igjen peke på den ytringsfriheten vi “forsvarer” i forhold til Islam. Grunnlovsteksten som ble foreslått kan leses i sin helhet på linken over.

Mitt poeng er at det også for et flertall av oss synes riktig med begrensninger i ytringsfriheten. Og at det plasserer oss i en mer vanskelig posisjon når vi kritiserer andre. Vi kan kritisere rekasjonene, volden, de juridiske konsekvensene, men vi kan ikke med samme tyngde kritisere at andre også vil ha grenser for ytringsfriheten.