Gerhardsen hadde sitt virke i et fattig land, der forskjellene mellom høyre- og venstresiden var store. Av slikt blir det klare fronter, klare standpunkter. Det var et stort rom i sentrum, som gjorde det mulig også med klare standpunkter der. I dag har høyre og venstreside møtt hverandre mot sentrum. Det er betydelig mer likhet mellom Arbeiderpartiet og Høyre enn det er ulikheter. Om vi ser bak retorikken, viser praktisk politikk at det er svært få reelle forskjeller i daglig politikk. Og fordi begge sider har stjålet rom fra sentrum, blir også sentrum mer fargeløs. Det er i dette sentrum Bondevik befant seg, men det er nesten i samme rom som Jens Stoltenberg og Erna Solberg befinner seg. Bare dette historiske faktum gjør at det ikke gis anledning til markerte politiske standpunkter som tidligere. Det gjelder sentrum, såvel som tradisjonell høyre- og venstreside. Dette velger Jørgensen å se bort fra.

Jeg har allerede nevnt velferdsutviklingen. Norge var på Gerhardsens tid fattig på linje med Albania. Gerhardsens politiske program var å skape velferd for de mange, den velferden de mange i dag har. Med noen unntak dreier politikken i Norge seg i dag om fordeling av velferd, vi har mer enn nok til alle. Politikken blir mer administrativ enn grunnleggende ideologisk. Samenlignet med Gerhardsens tid er det mer snakk om gi mer eller mindre til allerede mette mager, i et norsk, sosialdemokratisk folkehjem. Denne endringen i politisk innhold skaper mindre rom for markert politikk, selv om hver enkelt politiker kan være ideologisk avklart i sitt grunnsyn. Og den beste politiker i et slikt politisk klima, er den som forener, mer enn den som splitter. Enhver brobygger risikerer å bli usynlig, nærmest offer for sin egen dyktighet. Bondevik ble det til en viss grad. Stoltenberg er kritisert for det samme i dagens regjering. Jørgensen har mistet dette aspektet.

Så velger Jørgensen å se helt bort fra medienes rolle. Erfaringsmessig har mediene liten evne til refleksjon omkring egen rolle, det synes lettere å fokusere på andre. I dag følger mediene politikerne på kort avstand, hele tiden. De følger dem inn i familiene, inn i hjemmene, alt de sier og gjør blir tolket umiddelbart. Og mediene presser andre til å kommentere disse tolkningene, før innholdet i tolkningen har blitt verifisert, eller kommentert, fra kilden. Det gis svært lite rom for tilbaketrukket refleksjon, for ideologisk avklaring, for utdyping av standpunkter. Mediene driver politikerne inn i en dans med fanden, der fanden representerer kjappe løsninger på vanskelige problemer, uttalelser på tynt grunnlag, debatt for debattens skyld, privatisering av politikken. Og den politiker som ikke vil danse med fanden, sørger mediene for at blir stengt ute fra det offentlige bildet, de blir knapt hørt, sjelden nevnt. Og når politikken blir privatisert, blir politikerne som alle oss andre, hvor svakheter og tvil eksponeres, og hvor det blir viktig å alltid ha en vei ut av et standpunkt. Gerhardsen kunne sammen med sine rådgivere være borte en uke på Ruud-brødrenes hytte utenfor Kongsberg uten at pressen visste om det, og der det hele ble referert i radio, eller dagspresse uken etter. Under slike betingelser lå det også muligheter for å meisle ut klare politiske standpunkter. I tillegg var ble Gerhardsen tiltalt i “De”-form, som uttrykk for respektfull avstand til selv den folkelige Gerhardsen.

Den teknologiske utviklingen gjør også at politikken presenteres i samme øyeblikk som den formuleres, ja ofte litt før. Fjernsyn og internett fråtser i halvmodne politiske standpunkter. Og før det blir et klart standpunkt av det, har ofte en prematur debatt slipt standpunktet slik at det blir svært rundt i kantene. Mediene bestemmer på denne måten både agendaen og presentasjonen, og gjør at skarpe standpunkter hverken kan modnes, eller fordøyes. Det blir vanskelig å skape en skarp profil i et slikt klima. Som en konsekvens av dette blir innpakningen av budskapet viktigere enn innholdet i budskapet, politikk blir ikke ideologi, men salg. Og mediene er salgkanalen.

Medieutviklinhen er kanskje den viktigste grunnen til at politikere i dag blir mindre markerte, mindre bautaer. Og dette velger Jørgensen å se helt bort fra. Trolig er tiden for de politiske bautaer over, og når Jørgensen ikke kan se forklaringene bak, men sammenligner direkte, blir hans analyse også av tilsvarende liten verdi. Vi kommer ikke til å huske Bondevik som vi husker Gerhardsen, men forklaringen er mye mer nyansert enn det Jørgensen klarer å få frem. 

Fetischisme ble først forklart i psykologiske termer i 1887 av Alfred Binet. Da så man på fetischisme som sykdom. I utgangspunktet dreide begrepet seg om døde gjenstander, men ble etterhvert utvidet til å gjelde også kroppsdeler. Richard von Krafft-Ebbing beskriver i 1912 en mann som var hektet på kvinner med store nesebor. Mannen så en slik kvinne på gaten, følte seg seksuelt opphisset, kontaktet damen og kom med et frieri på stedet. Damen med de store neseborene likte ikke ideen, og tilkalte politiet. Mannen endte opp på sykehus, der han måtte forklare legene sin legning for nesebor.

Så var det han som hadde en hang til feltstøvler. Han sier: Feltstøvler er lyse i mørke. Jeg får et følelsesmessig kick når jeg tar dem på meg. Jeg elsker å føle støvlene når jeg går i trapper og vasser gjennom snøen. Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg får så mye ut av å gå med denne type fottøy. Kanskje har det noe med trykket over anklene, og mangelen på hæler….

Mer og mer blir ikke lenger fetischisme betraktet som sykdom. Fetischisme er ekstremt variert og omfatter mange typer objekter. Derfor er det vanskelig å trekke en linje mellom det akseptable, og det uakseptable. I noen tilfeller er “fetischisme” noe som samfunnet setter høyt, som f.eks små føtter i Kina, og vestens ideal om store bryster .

De mest vanlige fetischer er: 1. Undertøy 2. Høyhælte kvinnesko 3. Skinnklær 4. Korsetter 5. Uniformer

Fra Pravda (engelsk)

“Formålet med OL er å la idretten være et instrument for harmonisk utvikling av menneskeheten, til fremme for et fredelig samfunn som verner om menneskeverdet”.

Også den norske regjering støttet Kinas kandidatur, med flere begrunnelser, men også fordi Kina da ville måtte gjøre noe med menneskerettighetene i landet. Kulturminister Ellen Horn uttaler til VG at “Jeg er veldig klar på at det er IOC som alene foretar dette valget. Like fullt har jeg et syn på Kina som søkerland. Og i møtet med Heiberg la jeg ikke skjul på at jeg mener verdenssamfunnets mulighet til bedre dialog med Kina er en stor og interessant utfordring”, og i en pressemelding utdypes begrunnelsen fra regjeringen noe mer: “Hvis IOC ut fra en totalvurdering velger Beijing, vil det gi verdenssamfunnet en mulighet til en styrket dialog med Kina om demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Dette vil det bli viktig for Norge å følge opp, dersom Kina skulle bli arrangørland”. Også Amnesty i Norge ser dette som en positiv mulighet.

A Glimse of the World (flickr 2006)

Kineserne selv bekrefter at menneskerettighetene vil få fokus i forbindelse med sommer OL, men her burde varselbjellene begynt å ringe fordi talsmenn for Kina uttrykte at både pressefrihet og hensynet menneskerettigheter måtte skje på et bakteppe av at Kina var et spesielt land, med spesielle problemer, og med spesiell kultur. Det siste er forsåvidt også bearbeidet i siste nummer av LeMonde, der det pekes på at våre vestlige tanker om autonomi og frihet aldri har hatt fotfeste i kinesisk filosofi og kultur.

På tross av at Kina kom med svært betingede lovnader, ble altså Beijing valgt. Skaseth antydet i forkant at det kom til å bli resultatet, ikke av sportslige hensyn, men av økonomiske: Ved å tildele Kina de olympiske leker åpner det seg store markeder for vesten. Den offisielle begrunnelsen, ved siden av at kineserne teknisk sett sikkert er i stand til å gjennomføre lekene, er at ved å tildele Kina lekene, ville menneskeretttighetssituasjonen i landet bli bedre.

Hva er så situasjonen to år før lekene starter? La oss se på årsrapporten fra Amnesty for 2005. Amnesty sier:

There was progress towards reform in some areas, but this failed to have a significant impact on serious and widespread human rights violations perpetrated across the country. Tens of thousands of people continued to be detained or imprisoned in violation of their fundamental human rights and were at high risk of torture or ill-treatment. Thousands of people were sentenced to death or executed, many after unfair trials. Public protests increased against forcible evictions and land requisition without adequate compensation. China continued to use the global “war on terrorism” to justify its crackdown on the Uighur community in Xinjiang. Freedom of expression and religion continued to be severely restricted in Tibet and other Tibetan areas of China.

Mer spesifikt nevnes:

Human rights defenders
The authorities continued to use provisions of the Criminal Law relating to “subversion”, “state secrets” and other vaguely defined national security offences to prosecute peaceful activists and advocates of reform. Lawyers, journalists, HIV/AIDS activists and housing rights advocates were among those harassed, detained or imprisoned for documenting human rights abuses, campaigning for reform, or attempting to obtain redress for victims of violations.

Violations in the context of economic reform
The rights of freedom of expression and association of workers’ representatives continued to be severely curtailed and independent trade unions remained illegal. In the context of economic restructuring, large numbers of people were reportedly denied adequate reparations for forcible eviction, land requisition and job layoffs. Public and largely peaceful protests against such practices increased, leading to numerous detentions and other abuses.

Violence against women
Serious violations against women and girls continued to be reported as a result of the enforcement of the family planning policy, including forced abortions and sterilizations. In July the authorities publicly reinforced a ban on the selective abortion of female foetuses in an attempt to reverse a growing gap in the boy-girl birth ratio.
Women in detention, including large numbers of Falun Gong practitioners, remained at risk of torture, including rape and sexual abuse.

Political activists and Internet users
Political activists, including supporters of banned political groups, or those calling for political change or greater democracy continued to be arbitrarily detained and in some cases sentenced and imprisoned. By the end of the year, AI had records of more than 50 people who had been detained or imprisoned after accessing or circulating politically sensitive information on the Internet.

Death penalty
The death penalty continued to be used extensively and arbitrarily, at times as a result of political interference. People were executed for non-violent crimes such as tax fraud and embezzlement as well as drug offences and violent crimes. The authorities continued to keep national statistics on death sentences and executions secret. Based on public reports available, AI estimated that at least 3,400 people had been executed and at least 6,000 sentenced to death by the end of the year, although the true figures were believed to be much higher. In March, a senior member of the National People’s Congress announced that China executes around 10,000 people per year.
A lack of basic safeguards protecting the rights of defendants meant that large numbers of people continued to be sentenced to death and executed after unfair trials. In October, the authorities announced an intention to reinstate Supreme Court review of death penalty cases and to introduce other legal reforms aimed at safeguarding the rights of criminal suspects and defendants. It remained unclear, however, when these measures would be introduced.

Torture, arbitrary detention and unfair trials
Torture and ill-treatment continued to be reported in a wide variety of state institutions despite the introduction of several new regulations aimed at curbing the practice. Common methods included kicking, beating, electric shocks, suspension by the arms, shackling in painful positions, and sleep and food deprivation. Political interference in the rule of law, restricted access to the outside world for detainees, and a failure to establish effective mechanisms for complaint and investigation continued to be key factors allowing the practice to flourish.
The authorities officially announced an intention to reform “Re-education through Labour”, a system of administrative detention used to detain hundreds of thousands of people for up to four years without charge or trial. However, the exact nature and scope of reform remained unclear.
 

Og jeg kunne fortsatt å sitere fra årsrapporten. Den siste oppdateringen fra Amnesty er fra en rapport 21. september i år, der konklusjonen er: Det er bare to år igjen til OL skal gå av stabelen i Beijing, og kinesiske myndigheter svikter de løftene de ga om menneskerettighetene da de fikk tildelt lekene i april 2001. Fra hele landet fortsetter det å komme rapporter om alvorlige menneskerettighetsbrudd, og dette nører opp under ustabilitet og misnøye.

Selve lekene har også medført forhold som at mennesker tvangsflyttes uten skikkelig kompensasjon fra de områder der lekene skal finne sted. Og det er flere henrettelser i Kina enn i den øvrige verden til sammen, fortsatt etter tilfeldig rettergang.

Og da kommer jeg til mitt hovedpoeng: IOC ser gjennom fingrene med dette, den overvåkingen av menneskerettighetssituasjonen som IOC la til grunn for tildelingen, har blitt et papirvedtak. Dette er en så stor unnfallenhet at menneskerettighetsorganisasjoner ser helt bort fra både vilje og evne hos IOC, og har henvendt seg til de nasjonale olympiske komiteer, til utøvere og sponsorer, men fortsatt uten å se noen interesse for menneskerettighetene i Kina.

August 7, 2006 – Two years before the Beijing 2008 Olympic Games are to begin, an international coalition of human rights organizations has issued a joint statement, saying the International Olympic Committee has failed to protect Olympic ideals and calling on national Olympic committees, athletes and sponsors to take action. Citing continuing human rights violations and political propaganda abuse of the Games by the Chinese authoritarian government, they say boycott is one of possible options of protest.
Olympic Watch, Reporters Without Borders (RSF), International Society for Human Rights (ISHR/IGFM), Solidarité Chine and Laogai Research Foundation say that despite human rights activists’ efforts, “the IOC has refused to face the reality in which Beijing 2008 is to take place” and that the current IOC leadership may be “either too cynical, or too incompetent, or both, to protect the Olympic ideals and take a clear stance on the continuing human rights abuses in China”. Therefore, they “call on National Olympic Committees and individual athletes to start discussing ways how they can protest the conditions under which the 2008 Games are to take place”, with one option being “full, publicly stated boycott of the Beijing 2008 Olympic Games”. They also point out that corporate sponsors of the Olympic movement have a special responsibility to prove that “their business philosophy does not condone propaganda abuse of the Games and human rights violations”. 
 

Også norske myndigheter er også påfallende stille om de løftebrudd som skjer, og de brudd på menneskerettigheter som skjer. Dette kunne være en stor mulighet for å påvirke Kina, i stedet ser vi at kapital og stormaktsinteresser også her overstyrer menneskerettighetene og borgerrettighetene til det kinesiske folk. Verdt å merke seg, er at også Kina begrunner mange av bruddene på sentrale menneskerettigheter med “kampen mot terror”, noe som langt på vei også lammer andre stormakter, som selv bruker de samme argumentene for å sette menneskerettigheter til side. Norge er medskyldig, både i forhold til Kina, men også i at Norge gripes av den samme tanken om en terrortrussel som langt fra er dokumentert.

Det har også vært en sjokkerende utvikling teologisk i de protestantiske kirkene de siste årene. Det illustrerer tydeligere enn jeg (og andre) hadde regnet med for 15 år siden, at Kirken trenger et læreembede som kan sørge for at vi holder fast på den sanne, den overleverte kristne tro. Den katolske kirke står fast på tradisjonelle felleskristne standpunkter både i tro og moral, og etter noen vanskelige år fra slutten av 60-tallet frem til kanskje 1990, har Kirken befestet sin stilling i de fleste land.

Mange protestantisk kirker, derimot, har gått fra vondt til verre de siste 30 år, og jeg har svært vanskelig for å se hva som kan snu denne negative utviklingen for de tradisjonelle protestantiske kirkesamfunnene – noen av de nyere, friere kristne gruppene har derimot fremgang. (til innlegget)

Særlig vil jeg fremheve setningen “Kirken trenger et læreembede som kan sørge for at vi holder fast på den sanne, den overleverte kristne tro. Den katolske kirke står fast på tradisjonelle felleskristne standpunkter både i tro og moral”. I dette ligger hovedbegrunnelsen for prestens konvertering til det han kaller en universell kirke. Samtidig er han meget kritisk til det som har vært utviklingen i protestantiske kirkesamfunn, med unntak for noe frimenigheter.

Jeg skal ikke trekke frem læresetninger i den katolske kirke, og endringer gjennom århundrer. Det er ikke poenget for denne kommentaren. Men den problemstillingen Moi trekker opp, gjelder alle kirkesamfunn: Hvor mye skal kirken tilpasse seg tiden, hvor mange av læresetningene skal granskes opp mot tidsånden, den gjeldende samfunnsorden, og det gjeldene samfunnsyn? Og hvor mye skal man holde fast på 2000 år gamle læresetninger, som vi vet i mange henseende har blitt tilpasset skiftende tider og situasjoner? Moi har funnet noe som han nok betrakter som et grunnfjell, en form for fundamentalisme. Og selv om fundamentalisme i enhver religion ser ut til å ha gode vekstvilkår nå, betyr en slik fundamentalisme også at gammelt tankegods føres videre, kanskje i et omnfang der få mennesker kjenner relevans for deres liv. Kirken blir gammeldags, arkaisk.

På den annen side ser vi kirkesamfunn som prøver å gjøre det motsatte: læresetnnger vannes ut, blir nærmest lik en god og lite kontroversiell generell moral, da etter tankegangen: når folk ikke kommer til kirken, skal kirken komme til folket. Likevel fremstår slike kirkesamfunn i egne øyne som vannhull i en sekulær verden. “Skikk dere ikke lik denne verden” står det i det Nye Testamentet. Dette kan være begrunnelse for en gammelmodig, arkaisk kristendom. Men så sies det også: Gi keiseren hva keiserens er, som en begrunnelse for de to adskilte regimer.

Balansen, og mitt poeng, er at kirken må fokusere på, og være noe annet enn den trivielle hverdag rundt oss. Men blir den for fjern i forhold til folks hverdag, blir den også fremmed for folk, og er ikke i stand til å være det alternativet, eller det åndelige pustehullet mange søker. Ikke minst i forbindelse med stat-kirke oppløsningen vil dette bli vesentlig: Hvordan skal en løsrevet kirke forbli en folkekirke, ikke bare en kirke for “de spesielt interesserte”? Og hvordan skal kirken kunne bevare sin egenart og sine læresetninger innenfor en slik ramme? For Den norske Kirke er mer enn de som til enhver tid sliter kirkebenkene. Den er en del av menneskers identitet, og den er en sentral kulturbærer i et stadig mer sekularisert Norge. Og så lenge tanken på en folkekirke holdes levende, skal også de stemmer høres som ikke tilhører den indre krets.

Magasinet Life er for all tid knyttet til denne journalistformen, det var blant de første medier som for alvor satset på bildet, og der tekstene ble støttetekster. Bildet over er første forside i 1936. Det vanlige var den gang at teksten var det bærende, bildet bare en illustrasjon. I år er det 70 år siden magasienet først så dagens lys, og det har nå kommet ut med et magasin der et tilbakeblikk presenteres. Jeg vil vise bare noen illustrasjoner fra dette, forsider som bladet selv har trukket frem. Jeg viser bare noen bilder, resten kan finnes på Life.com.

Bildene viser hvor sentralt dette magasinet har vært i formidling både av harde nyheter, og mer myke reportasjer.

Disse virker kjent:

Tatt av Vinden sveipet over oss:

Fra 2005:

Krigen 1944:

La oss se på de faktiske forhold:

Mongstadanlegget er i konsesjonssammenheng beregnet å gi 1,8 TWh i året. I tillegg kommer fjernvarme. Det er usikkert i hvilken grad det lar seg utnytte, men ut fra annlegget vil det være ca 2,3 TWh, der utnyttelsesgraden faller raskt med avstanden til anlegget. Så varmegevinsten er usikker.

Om vi holder oss til den rene elektrisiteten, vil vi altså få 1,8 TWh. NVE har beregnet at ved oppjustering av de vannkraftanlegg vi i dag allerede har i drift, vil vi kunne hente ut 10 TWh, altså kraft tilsvarende nesten 6 Mongstadanlegg. (Nok til å forsyne 25% av norske husholdninger med kraft etter dagens forbruk helt til verden er tom for vann…)

De “6 Mongstadanlegg” er praktisk talt forurensningsfri, de er basert på fornybare ressurser (vannkraft), mens Mongstadanlegget både forurenser, og har begrenset levetid pga at vi når Peak oil.

Når Argus argumenterer for at vi trenger 5 gasskraftanlegg, er det ikke mer enn det vi har av uutnyttede ressurser i allerede eksisterende kraftproduksjon.

Argumentet om at vi trenger Mongstad pga kraftkrise medfører altså ikke riktighet. Da kommer det selvfølgelig opp et spørsmål om hvordan vi skal utnytte våre gassressurser, men det er på en måte en annen diskusjon enn behovsdiskusjonen.

Hvor mye vi kan ta ut ved energiøkonomisering har jeg ikke satt meg inn i, men det er liten tvil om at dette er mer enn det Mongstad vil gi av fjernvarme (som isolert anlegg).

Atomkraftverk: Jeg er lite bekymret for selve produksjonen. Men jeg er bekymret for avfallet. Jeg vet ikke hvordan det er med Thorium, men avfall fra tradisjonelle atomkraftverk basert på anriket uran, vil måte lagres sikkert i 600.000 (sekshundretusen) år før det ikke lenger er farlig for mennesker. For å sette dette i perspektiv: Det er ti tusen år siden forrige istid i Norge. Det vil i en periode på 600.000 år  f.eks komme mange store jordskjelv. Når det gjelder store,  og dramatiske jordskjelv,  snakker vi om en frekvens på hundreår,  ikke engang tusenår.  Selv om vi lagrer på “sikre” steder,  må jeg spørre meg: Hvem er vi som er så omnipotente at vi kan sikre noe i hundre tusener av år framover?

Jeg er ikke uten videre avvisende til atomkraftverk, bare peker på bekymringene. Og jeg mener å kunne dokumentere at den angivelige kraftkrisen som nødvendiggjør kraftanlegget på Mongstad er skapt av noen som vil tjene mer penger,  og som bryr seg lite om miljø og fremtidige generasjoner.

Dette ble en langt og kjedelig.   Men det er viktig med saklighet og perspektiver. Det kan virke som både regjering og opinion kan ha glemt i hvilken sammenheng vi lever.

I dag er det 145 år siden Fridtjof Nansen ble født. Den norskeste av de norske, oppdageren med stor forskerkompetanse, humanisten med store hjerte for de lidende i Russland, oppdrageren med stort engasjement for norsk ungdom og norsk fremtid. Hans tale til Folkeforbundet i 1921 er like aktuelt i dag, i en verden med millioner i nød:

I menneskehetens navn, i navn av alt hvad der er edelt og hellig, appellerer jeg til dere, som selv har kone og barn hjemme, å tenke på hvad det betyr å se kvinner og barn dø i millionvis. Fra dette sted appellerer jeg til regjeringene, til Europas folk, til hele verden om hjelp. Skynd dere å handle, før det er for sent å angre!

Ellers siteres han på også dette: Selv de høyeste drømmer over skyene er av lite verd, hvis de ikke fører til handling.

Fridtjof Nansen ble den naturlige modellen når Werenskiold skulle lage sine tegninger av Olav Tryggvasson, som under:

Selv med en liberal innvandringspolitikk, må det være en fødselsrate på 2,1 pr kvinne for at folketallet skal holde seg stabilt. I Spania er den nå 1,33, i Tyskland 1,37, og i Italia 1,33. Irland har Europas høyeste fødselsrate på 1,9.

Konsekvensene ved synkende fødselstall er dramatiske på sikt. Befolkningen i hvert enkelt land synker, og gjennomsnittsalderen øker, noe som igjen innebærer at stadig færre yrkesaktive skal forsørge stadig flere eldre. Vi de klare byrdene, og vil vi kunne holde oppe vår velferdspolitikk slik den er i dag? Vil vil kunne forvente den samme eldreomsorgen som tidligere, eller blir vi igjen avhengig av oppsparte midler, og familiens støtte og omsorg? Spørsmålene er ubehagelig relevante. Artikkelen i Times omtalte ikke Norge, vi er en utkant i Europa både geografisk og politisk. I Norge er imidlertid forholdene som følger:

Vi har fortsatt en av Europas høyeste fødselstall, 1,84. Det ble i 2005 født 56756 barn i Norge, hvorav hele 15000 i Oslo grunnet store innvandrermiljøer. I Oslo har nå 23 % av befolkningen innvandrerbakgrunn. Sogn og Fjordane har det høyeste fødselstallet, 2,07. Men ellers er mønsteret et synkede fødselstall i distriktene, mest i Nord-Norge. Fødselsraten har heller ikke endret seg nevnverdig de siste årene, men den store endringen finner vi gjennomsnittsalderen hos de fødende. den er nå (som i 2004) 30,2 år, en betydelig forandring fra 1971, da den var på 26,5 år. Dette er det samme mønsteret vi ser i hele Europa: Kvinner venter med å få barn til de er eldre, noe som igjen også påvirker fødselstallene.

I motsetning til noen andre land i Europa, er det imidlertid stigende befolkning i Norge, som et resultat av innvandring og noe høyere fødselstall enn i de fleste andre land i Europa. Men fødselstallene er igjen høye, fordi de er høye i innvandrermiljøer. Innvandringen er altså helt sentral for å unngå en befolkningsendring med forgubbing, og et mulig sammenbrudd i vår nåværende omsorgsmodell.

Befolkningsutviklingen er beheftet med en rekke usikre elementer, men prognosene fra Statistisk sentralbyrå, ser slik ut:

2007:

2020:

2050:

Det som vises av disse prognosene, er at Norge er “rammet” av de samme problemene med forgubbing, som i resten av Europa. Kanskje i noe mindre grad enn mange andre land, men utviklingen er dramatisk: Forholdet mellom pensjonister og yrkesaktiv befolkning er i 2007 0,21, i 2020 er forholdet 0,26, og i 2050 er forholdet 0,37. Vi vet at med vår arbeidsuførhetsprofil er tallene enda verre om vi regner antall trygdede i forhold til yrkesaktive. i 2050 nærmer vi oss et situasjon der det er litt over en arbeidsfør pr trygdet, og om vi regner med barn under arbeidsfør alder, blir det trolig mindre enn en arbeidsfør person pr person som må understøttes på en eller annen måte. Av de som da er arbeidsføre, må svært mange ut av produktivt arbeid og over i omsorgssektoren dersom vi skal holde en standard på omsorgsarbeidet som i dag. Stortingsmelding 25 (2005-2006) legger fram følgende prognoser:

Figur 8.1 illustrerer en mulig utvikling med jevn og gradvis vekst i tallet på personell med utdanning og tilsvarende et redusert antall årsverk uten utdanning fram til 2025. En slik utvikling vil bidra til å dempe store svingninger og skippertak for å løse utfordringene som kommer fra rundt 2020. Under disse forutsetningene vil andelen faglært helse- og sosialpersonell øke til om lag 80 prosent i 2050. Behovet for helsefagarbeidere og andre med videregående opplæring (hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, aktivitører mv) vil ut fra dette nesten bli fordoblet i 2050 mens personell med høgskole- og universitetsutdanning (sykepleiere, vernepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionomer, psykologer, leger mv) fordobles fram mot 2030. Det må tas betydelig forbehold om usikkerheten ved disse beregningene 

Det er lite dekning i disse prognosene for at dagens omsorgsmodel kan kontinueres, tross oljeformue. Spørsmålet er hvor disse omsorgspersonenen skal komme fra, og hvordan de skal lønnes. Det er jo også antatt at Norge vil bli netto olje-importør i løpet av får år, og det har lenge vært kjent at forbruket av olje i verden øker raskere enn funn av nye oljereserver. Dramatisk høyere pris kan forventes, og det meste av både medisinsk forbruksmateriell og medisiner generelt, er basert nesten fullstendig på olje som energikilde. Her vil prisene øke betydelig, og forverre en allerede svært vanskelig balanse mellom omsorgsbehov og omsorgsmuligheter. Det er bekymringsfullt at dette i så liten grad er fokusert, og det synes helt klart at vi er avhengig av en betydelig innvandring til Norge for i det hele tatt å ha noen mulighet til et anstendig omsorgsnivå i fremtiden.

M-ed

Og det skal vi fortsatt være, ytringsfriheten skal holdes høyt i hevd som en grunnpillar mot en totalitær utvikling. Og det er viktig at vi ikke av frykt lar oss kneble, slik at vi ikke står frem med våre meninger på en klar måte, at vi ikke starter en form for selvsensur på det som helt åpenbart omfattes av ytringsfriheten.

Men likevel er ikke saken like klar. Fordi i de aller fleste land er det grenser for ytringsfriheten. Det gjelder også Norge. Kanskje er det elementer av selvgod opphøyethet, når vi sitter i glasshuset og kaster stein bak et vern av prinsipper. For ytringsfriheten defineres også hos oss på bakgrunn av flere hensyn, som innenfor Islam. Vi kan si at reaksjonene på en opplevd krenkelse er kraftigere og ute av proposjoner i sakene som er nevnt, men det er reaksjonene, og berører i bunnen ikke prinsippene. Og prinsippene er, også i Norge, at ytringsfriheten har grenser, målt opp mot andre hensyn, og annet lovverk. Jeg har ikke sett på hvordan det forholder seg i andre vestlige land, men det er ikke helt enkelt, slik det f. eks. er påpekt av Matlary i dagens Aftenposten. Jeg konsentrerer meg om Norge.

I en Stortingsmelding  i 2004 om ytringsfriheten heter det:

Det tas utgangspunkt i at ytringsfriheten skal verne tre grunnleggende prosesser: sannhetssøking, demokratiet og individets frie meningsdannelse. Ytringsfriheten kan imidlertid ikke være absolutt og det eneste viktige. Regjeringen mener at fremheving av ytringsfrihetens begrunnelser i selve grunnlovsteksten vil bidra til å sikre en realistisk avveining mellom de hensyn som taler for og imot inngrep i ytringsfriheten.

Og det er akkurat disse avveiningene regjeringen forsøkte å gjøre. Jeg siterer videre:

Regjeringen  går inn for grunnlovfesting av alle de ulike aspektene av ytringsfriheten som Ytringsfrihetskommisjonen fremhever. Dette gjelder for det første den klassiske ytringsfriheten, som innebærer en rett til å fremsette ytringer. For det andre omfattes informasjonsfriheten, som innebærer en rett til uhindret å kunne holde seg underrettet fra tilgjengelige kilder. For det tredje omfattes også retten til taushet, dvs. retten til å bestemme om en ytring skal avgis. Også informasjonskravet (offentlighetsprinsippet) foreslås grunnlovsfestet. Dette gir allmennheten krav på innsyn i dokumenter og tilgang til møter i forvaltningen og domstolene. Det må foreligge tungtveiende grunner for at det kan gjøres unntak fra offentlighetsprinsippet. Bestemmelsen vil gjøre det mulig å opprettholde regler som i dagens offentlighetslov. Endelig grunnlovfestes infrastrukturkravet, som innebærer en forpliktelse for staten til aktivt å medvirke til etablering og drift av kanaler ut i det offentlige rom, slik at individer og grupper sikres en faktisk ytringsmulighet. Også demonstrasjonsfriheten blir vernet av den nye grunnlovsbestemmelsen 

Særlig er regjeringen i denne Stortingsmeldingen opptatt av at det ikke skal være noen forhåndskontroll av ytringer. Særlig ønsker regjeringen dette gjeldende for de trykte medier, men med klar adresse også til andre former for ytringer. Dette gjelder forhold som midlertidige forføyninger, som beslag og inndragninger. Og det ønskes at eventuelle overtredelser skal måles mot andre bestemmelser i lovverket. Men allerede her ser vi at det er likhetspunkter med en Islamsk tolkning av ytringsfriheten: Du dømmes ikke for å ha ytret, du dømmes f.eks. for å ha utvist forakt for Profeten, og dermed virket krenkende på et stort antall mennesker. Videre sier regjeringen at den ønsker konsesjon på f.eks. kringkasting, noe som igjen kan diskuteres opp mot en form for kontroll av ytringsfriheten. Og regjeringen anbefaler at Stortinget skal kunne regulere f.eks. politisk reklame. Hvor går grensen mot ytringsfriheten? Og regjeringen kommer med en ny begrensning: Den ønsker å bevare privatlivets fred. Igjen blir det et spørsmål om grenser, og hvor disse skal trekkes.

Men så fortsetter regjeringen med følgende utsagn, som mange vil forsvare, men som grunnleggende er et prinsipp- og tolkningsspørsmål i forhold til ytringsfriheten. Vi finner de samme merknadene i f.eks. VGBs regelverk:

Regjeringen  mener at en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør gi rom for å styrke vernet mot rasistiske og andre hatefulle ytringer. Det bør være adgang til å straffe personer som utsetter andre for kvalifisert krenkende utsagn utenfor den private sfære. 

Regjeringen sier videre at bestemmelsene ikke skal være til hinder for å kunne gripe inn mot kvalifisert krenkende blasfemiske ytringer, og det tas forbehold omkring f.eks. pornogafi. Mht de blasfemiske ytringene, vil jeg igjen peke på den ytringsfriheten vi “forsvarer” i forhold til Islam. Grunnlovsteksten som ble foreslått kan leses i sin helhet på linken over.

Mitt poeng er at det også for et flertall av oss synes riktig med begrensninger i ytringsfriheten. Og at det plasserer oss i en mer vanskelig posisjon når vi kritiserer andre. Vi kan kritisere rekasjonene, volden, de juridiske konsekvensene, men vi kan ikke med samme tyngde kritisere at andre også vil ha grenser for ytringsfriheten.